Afrika.no Meny
Fra festival til katastrofe:

Tuareg på flukt

Foto: Paul Higgins

Min tuaregvenn ville ikke kjempe med våpen. Men når konflikter skjerpes, har det en pris å støtte fred og forsoning framfor voldelig kamp, skriver forfatteren. Foto: Paul Higgins

Reisen til musikkfestivalen i ørkenen var som et eventyr. Men to år senere var musikkanlegget knust, gitarer forbudt og min følgesvenn på flukt, som tusener andre. Og det er en forbindelse med Norge her. Den handler om Libya.

I januar 2010, i en slank trebåt på Niger-floden, seilte en broket forsamling som så fram til tre dager med musikk, dans og kamelritt i sanddynene utenfor Timbuktu. Passasjerene var en håndfull franske ungdommer som skulle jobbe som frivillige på ørkenfestivalen - Festival au Désert - foruten tre amerikanere, et ektepar fra Bangladesh, et australsk globetrotterpar og min voksne sønn og jeg. Reiselederen var tuaregen Mahmoud fra regionen – en ørkenmann til vanns. Mannskapet besto av rormannen som håndterte to kraftige påhengsmotorer i akterenden av elvebåten, og to kokker som serverte grønn te i små glass og tilberedte måltider over trekull, mens vi speidet utover det åpne landskapet der Saharaørkenen går helt ned til elva.

Da kvelden kom, la båten til på elvebredden. Sola sank i horisonten og vi slo opp teltene våre, mens vi hørte skumle lyder i mørket, hva var det? «Det er sjakaler», sa Mahmoud og la til: «Men de er veldig små.» Vi satt rundt leirbålet og spiste, og Mahmoud svarte på spørsmålene våre om hvordan det var å leve som en tuareg. Dagen etter reiste vi videre, møtte andre elvebåter og store fugleflokker. Flodhester duvet i vannet. Vi passerte landsbyer under en og annen klynge med palmer, sandfargede hus, geiteflokker og kameler, vinkende barn, og bak dem den uendelige ørkenen. I kveldsmørket den andre dagen nådde vi den kailøse havna utenfor Timbuktu, hvor båten ble kjørt inn på grunna og vi hoppet i land. Så fulgte tre dager på Festival au Désert med musikk fra nord og sør i Mali, fra andre vestafrikanske land og med noen få inviterte artister fra Europa, USA og Stillehavet.

Foto: Sigurd Aarvig

Strandhogg underveis til Timbuktu. Farkosten vår er en pinasse. Foto: Sigurd Aarvig

Frigjøringskamp

Tuaregene har lenge følt seg tilsidesatt av sentralmyndighetene i Mali, og de har stadig gjort opprør. De har ikke sett noen satsing på skoler, helsestell og livsviktig infrastruktur. Gjennom tidene har grupper av dem grepet til våpen og krevd et eget land for tuareger, Azawad. Fra dypet av Sahara, der ingen regjering har kontroll, har de dukket opp og angrepet politistasjoner og soldater, kidnappet utlendinger og stjålet kjøretøyer og pengetransporter. I 2010 hadde situasjonen igjen begynt å tilspisse seg i Nord-Mali.

Min tuaregvenn ville ikke kjempe med våpen og hadde ikke tro på et eget land for tuareger. Han ønsket seg en jobb, og han ville arbeide for å skape et bedre samfunn. En av planene til Mahmoud var å få et bedre internett i Timbuktu, et behov som var åpenbart for enhver som svettet over datamaskinene på internettkafeen, men han manglet penger. Med 15—20 000 kroner kunne han få det til, fortalte han, ikke den store summen i norske øyne.

Etter noen dager sammen med den sympatiske, tekniske utdannede og engelsktalende ørkenmannen vurderte jeg faktisk å gå inn som investor, den første gangen jeg har vurdert noe slikt, men jeg holdt tanken for meg selv. I stedet noterte jeg epostadressen og kontaktet ham senere for å høre hvordan det gikk med planen.

Mellom barken og veden

Først så det lyst ut. Mahmoud fikk jobb som skolelærer i Timbuktu og tenkte at nå var tilværelsen sikret. Men trefningene i området ble hyppigere, og når konflikter skjerpes, blir det vanskeligere å støtte fred og forsoning framfor voldelig kamp. De militante så på min venn som en sviker i frigjøringskampen. Tilværelsen i Timbuktu begynte å bli uholdbar. Å flytte sørover i Mali var uaktuelt. Fra andre som hadde prøvd det, fikk han skremmende meldinger. Sentralmyndighetene plasserte alle tuareger i samme bås: De var opprørere og utgjorde en trussel mot nasjonen, og de ble forfulgt og hadde liten eller ingen rettssikkerhet.

Våpnene fra Libyas drepte diktator fyrte opp under gamle konflikter

Så kom islamistene og kuppet tuaregenes uavhengighetskamp. Timbuktu, som på 1500-tallet var et intellektuelt og kulturelt senter i Vest-Afrika med universitet og store biblioteker, som i århundrer hadde en blomstrende handel med karavaner fra Nord-Afrika og en stor kjærlighet til musikk og vakre byggverk, skulle innlemmes i kalifatet og styres etter de strengeste sharialovene. Musikkpolitiet til de Al-Qaida-inspirerte fundamentalistene arresterte folk som sang og spilte. Utstyret til Festival au Désert ble ødelagt. Kvinner skulle tildekkes, mennene skulle ha skjegg, og bønner og moskébesøk ble obligatorisk. Her var ingen plass for kompromisser — «enten er du med oss, eller du er mot oss». For de sistnevnte ventet pisking, avhogde lemmer og henrettelse.

Min tuaregvenn flyktet til familien sin i ørkenen. Da han ikke så noen tegn til fred, gikk han videre gjennom sanddynene til Mauritania. Etter hvert fikk han, som statsborger i et av Frankrikes tidligere koloniland, oppholdstillatelse i Frankrike. Han reiste til Marseilles og videre i landet, igjen på jakt etter arbeid.

Foto: Lars Viko Gaupset

Før katastrofen: Den maliske musikeren Bassekou Kouyate med bandet sitt, Ngoni Ba, på scenen under Festival au Désert i 2010. Foto: Lars Viko Gaupset

Foto: Lars Viko Gaupset

Den verdensberømte tuareg-gruppa Tinariwen fikk først internasjonal oppmerksomhet under Festival au Désert i 2001. Her er de på hjemmebane på festivalen i 2010. Foto: Lars Viko Gaupset

Gaddafis våpen

Hvor kommer Norge inn? Vårt land var med på å styrte diktatoren Gaddafi. Norske fly slapp visstnok flere bomber enn noen andre lands fly over Libya i 2011. Aksjonen som ble solgt inn til norske politikere som en humanitær aksjon, kastet Libya ut i kaos. Tungt bevæpnede sikkerhetsvakter og soldater som hadde vært ansatt av Gaddafi, blant dem mange tuareger, mistet jobbene. De tok med seg våpnene og sluttet seg til ulike militante grupper nord i Mali, Niger og andre land som grenser mot Sahara. Våpnene fra den drepte diktatoren fyrte opp under gamle konflikter.

En slags runddans oppsto, eller skal vi si bumerang for Vesten. Nato skulle beskytte befolkningen i Libya mot en brutal diktator – liksom. Resultatet ble en blodig borgerkrig som fortsatt pågår. Store mengder våpen ble fraktet gjennom ørkenen og brukt til å terrorisere lokalbefolkningen sør for Sahara, som ble drevet på flukt. Mange av dem dro så nordover og prøvde å komme til Europa. Noen kaller det en invasjon.

Min tuaregvenn ønsket ikke å forlate hjemlandet, men han så ingen annen utvei.

Fortsatt i eksil

Norge bidro til katastrofen. Riktignok har granskningskommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å se på bakgrunnen for Norges deltakelse i Libya-krigen, frifunnet norske politikere for brudd på folkeretten. Slik går det ofte når politikere skal granske seg selv.

Min tuaregvenn er fortsatt i eksil. Seks år etter at Mahmoud måtte flykte, skriver han i en epost til meg:

«Siden 2012 har jeg ikke besøkt Mali på grunn av den dårlige sikkerhetssituasjonen, også fordi jeg må forsørge mine barn her i Europa. Det er ikke lett å få jobb, men jeg begynner å få små oppdrag. Uansett er det mye bedre enn de første årene her. Jeg håper situasjonen i Mali blir bedre, så jeg kan vende hjem. Takk for din melding og alle gode ønsker til deg.»


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Charlotte Nagell

Fra Nigeria til Italia:

I madammens klør

Nigerianske prostituerte i Italia frykter for livet om de bryter med sine kvinnelige halliker.

Foto: Dai Kurokawa/EPA/NTB Scanpix

Sør-Sudan:

Kunst i kampen for fred

Kunstnerkollektivet Ana Taban i Sør-Sudan jobber ustanselig for fred. Med musikk, teater, stand-up, diskusjoner og demonstrasjoner prøver de å få med seg befolkningen opp og ut av den apatien som krigstrøtthet fører til.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe