Afrika.no Meny
Etter valget:

Zimbabwe: Demokratisk underskudd og vedvarende økonomisk krise

Foto: Jekesai Njikizana/AFP/NTB Scanpix

"Zimbabwe er åpent for business" er den nye presidentens slagord. Foto: Jekesai Njikizana/AFP/NTB Scanpix

Mer enn tre måneder er gått siden valget på ny president i Zimbabwe. Men tvilen om valgets gyldighet lever fortsatt. Og den økonomiske krisen nekter å forsvinne.

Valget var det første etter at president Mnangagwa og hans militære allierte tok makten i et kupp i november 2017. I opptakten til valget kunne opposisjonen fritt drive valgkamp på landsbygda, og internasjonale observatører og medier ble sluppet inn i landet. Valget hadde en veldig høy oppslutning - hele 85 prosent - kun overgått av Zimbabwes første valg i 1980, der anslagsvis 93 prosent av de stemmeberettigede deltok.

Men det tok tid før valgresultatet ble kunngjort, noe som bidro til å så tvil om valgets legitimitet og utløste protester fra opposisjonen. Det ble hevdet at Zimbabwes valgkommisjon (ZEC) hadde manipulert valgstatistikken. ZEC slo fast at Mnangagwa hadde vunnet valget, og at han hadde fått rundt 6,2 prosent flere stemmer enn sin nærmeste utfordrer, Nelson Chamisa fra Movement for Democratic Change Alliance (MDC-alliansen). Det innebar at Mnangagwa fikk såvidt over 50 prosent av stemmene. Han unngikk en ny valgomgang med en margin på mindre enn 0,08 prosent.

Militær aksjon mot opposisjonen

En hardtslående, dødelig militæraksjon 1. august, hvor hæren ble sendt ut i hovedstaden Harares gater for å slå ned på opposisjonens protester, bidro også til å skjemme den offisielle fortellingen om et fritt, rettferdig og fredelig valg. Militæret skjøt med skarpt for å spre demonstrantene, noe som resulterte i minst sju dødsfall. Dette bidro til ytterligere spekulasjon om at Mnangagwa kunne ha tapt presidentvalget og at hans regime forsøkte å knuse motstanden og holde på makten ved bruk av militære midler.

Drapene 1. august utløste ingen innrømmelse av ansvar eller noen form for beklagelse fra militær ledelse eller fra Mnangagwa og hans presidentskap. Begge la i stedet skylden på opposisjonen for å ha oppfordret folk til å protestere og dermed forårsaket de uheldige dødsfallene. Regjeringens behandling av protestene har imidlertid blitt møtt med utbredt fordømmelse fra lokale og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, så vel som fra internasjonale medier og valgobservatører som fremdeles var til stede i landet.

Det virkelige tegnet på suksess vil derfor ikke kun være nominell vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) eller investeringsløfter, men jobber, penger og mat på bordet for vanlige borgere

Nelson Chamisa utfordret resultatet av presidentvalget på formelt vis, men 24. august svarte Zimbabwes grunnlovsdomstol, i en mediesendt høring, med å avvise Chamisas påstander som spekulasjoner. Domstolen påla MDC-alliansen å betale saksomkostningene. Veien var dermed banet for Mnangagwas innsettelse den 26. august.

Chamisas juridiske team hadde lagt fram statistiske bevis som viste avvik mellom Mnangagwas angivelige valgseier og den sterke ZANU-PF-oppslutningen i parlamentsvalget. Valgkommisjonen hadde erklært at ZANU-PF hadde fått to tredels flertall i Forsamlingshuset med 144 av de 210 direkte valgte mandatene, mot MDC-alliansens 64. Dette avviket innebar en forskjell på nær en halv million stemmer mellom de to valgene, som fant sted på samme tid. MDC-alliansen har i skrivende stund utfordret minst 30 av valgene på representanter til Forsamlingshuset.

En joker i kommisjonen

De militære drapene på sivile 1. august og Chamisas avvisning av valgresultatet bidro til å svekke valgprosessens legitimitet og valgresultatets betydning for en demokratisk utvikling. Mnangagwa har møtt det ulmende legitimitetsspørsmålet ved å ty til et politisk spill for galleriet.

Presidenten har satt sammen en uavhengig kommisjon med sju medlemmer for å granske skytingen 1. august, ledet av den tidligere sørafrikanske presidenten Kgalema Motlanthe. Noen zimbabwere har reagert på valget av professor Madhuku, som selv var kandidat i presidentvalget, samt zimbabwerne Nuemba og Manyeruke, som beskyldes for å stå Mnangagwa-regimet nær, til kommisjonen.

Men den virkelige jokeren i kommisjonen er den britiske «fikseren» Rodney Dixon. Dixon har tidligere representert interessene til den kenyanske regjeringen ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og tidligere jugoslaviske ledere ved Den internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia (ICTY), samt spilt en fikser-rolle for den rwandiske regjeringen i Den internasjonale domstol for forbrytelser i Rwanda (ICTR). Det spekuleres nå i om Motlanthe-kommisjonen er satt opp for å renvaske Mnangagwa, snarere enn for å foreta en selvstendig gransking.

Regjeringen: Partiet noe svekket, militæret like sterkt

President Mnangagwa har satt sammen en beundringsverdig regjering på 20 medlemmer, hvis fremste medlem er finansminister og professor Mthuli Ncube, en Cambridge-utdannet økonom, tidligere sjeføkonom i Den afrikanske utviklingsbanken og økonomiprofessor ved noen av verdens ledende universiteter. Flere av regjeringsmedlemmene kan regnes som «teknokrater» på sine områder, blant annet gjelder det gruvedrift, utdanning, transport og sport.

Verdt å merke seg er det at Mnangagwas utnevnelser markerer et skifte bort fra en synlig sammenblanding mellom stat og parti. Flere høytstående ZANU-PF-politikere som tidligere nærmest har vært permanent inventar i regjeringen, kom ikke med, men ble utelatt og bedt om å «konsentrere seg om sine partiplikter.»

Den virkelige jokeren i kommisjonen er den britiske «fikseren» Rodney Dixon. Dixon har tidligere blant annet representert interessene til den kenyanske regjeringen ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og spilt en fikser-rolle for den rwandiske regjeringen i Den internasjonale domstol for forbrytelser i Rwanda (ICTR)

Det gjenstår imidlertid å se om denne separasjonen av parti og stat er reell i praksis. Det synes uansett klart at regjeringssammensetningen opprettholder en politisk maktfordeling som dekker ulike interesser. Krigsveteranene og den allmektige militære faksjonen som planla og gjennomførte kuppet i november 2017 beholder sine posisjoner. Det samme gjør militærets tre sterke menn - visepresident og general Chiwenga, utenriks- og handelsminister og generalløytnant S.B. Moyo og minister for landbruk og rural bosetting, generalmajor Perence Shiri.

Den usedvanlige blandingen av klientilisme, makt og teknisk kompetanse i regjeringen har gitt mange zimbabwere et visst håp. Men den endelige dommen over hvorvidt Mnangagwa kan klare å holde regjeringen samlet, og om teknokratene vil få lov til å operere utenom de begrensningene som settes av ZANU-PFs selvforherligelse, har ikke falt.

På turné: «Open for business»

Mnangagwa har gjort et nummer av å gå etter «korrupte» tidligere embetsmenn, med tidligere helseminister David Parirenyatwa som seneste tilfelle. En tidligere minister, Samuel Undenge, har allerede blitt dømt til fire års fengsel, mens flere tidligere Mugabe-ministre har blitt siktet.

Og som i kjølvannet av kuppet i november i fjor har Mnangagwa tatt med forestillingen sin ut på turné, denne gangen til New York med et komplett følge, for å lansere sin «Zimbabwe er åpen for business»-kampanje. Sammen med sentralbanksjefen og finansministeren har presidenten tatt rundene innom ledende mediehus. Noen vil si det er dumdristig for Mnangagwa-regjeringen å fremstille seg som en gigantisk krokodille utenfor Zimbabwe, på frierferd etter kjærlighet og respekt, når krokodillen kun er en liten firfisle på hjemmebane, forhatt og rakket ned på.

Den økonomiske utfordringen som nekter å forsvinne

Ved siden av utfordringene Mnangagwa-regjeringen har når det gjelder legitimitet, er det økonomien som er det store problemet. Valutamangel, utarmede utenlandske valutareserver, stor innenlands og utenlands gjeld, svære budsjettunderskudd og dårlige makroøkonomiske indikatorer setter sitt preg på økonomien.

For de fleste zimbabwere er de virkelige problemene forbundet med grunnleggende behov som tilgang til og prisen på nødvendige varer og tilgang på jobber som betaler en levelig lønn, samt muligheten til å få utbetalt penger man faktisk har tjent fra banken. Om finansminister Mthuli Ncube klarer å balansere budsjettet og legge til rette for makroøkonomisk vekst på papiret, vil han etter mange zimbabweres mening ha sviktet hvis dette ikke omsettes til håndgripelige fordeler for vanlige borgere. Det virkelige tegnet på suksess vil derfor ikke kun være nominell vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) eller løfter om investeringer, men jobber, penger og mat på bordet for vanlige borgere, i et omfang som monner.

Det som gjør den økonomiske ligningen enda mer komplisert, er at det er en kjent sak at de zimbabwiske økonomiske utfordringene og den kjølige holdningen til landet internasjonalt bunner i politiske utfordringer og demokratisk underskudd

En betydelig del av Mnangagwa-regimets eksistensielle utfordring ligger i at selv om Zimbabwes problemer har dype røtter og krever langtidsperspektiv og strategisk tenkning, kommer de samme problemene daglig til uttrykk på en måte som krever rask handling. Denne utfordringen blir ikke mindre av at vanlige borgere ikke vil sette nevneverdig pris på mer innstrammingspolitikk fra myndighetene. De vil heller ikke la seg forføre av storslagne visjoner, så lenge deres magers infrastruktur krever umiddelbar lindring.

Å balansere dette på kort og lang sikt utgjør en del av den tøffe prøven som Mnangagwa-regimet står overfor. Den nye regjeringen har blitt tvunget til å starte sin styringsperiode i krisemodus, i møte med hasteproblemer som kolera, men hvis den ikke er forsiktig, kan den bli sittende fast i denne modusen av krisehåndtering og dermed mislykkes i å innføre meningsfylte økonomiske og politiske reformer som tar tak i problemenes røtter.

Det som gjør den økonomiske ligningen enda mer komplisert, er at det er en kjent sak at de zimbabwiske økonomiske utfordringene og den kjølige holdningen til landet internasjonalt bunner i politiske utfordringer og demokratisk underskudd. Følgelig, selv om den foretrukne veien å gå for regimet kanskje er økonomisk liberalisering, vil en full friskmelding være umulig uten politisk reform. Suksess er ikke mulig uten at man takler de gjenværende problemene rundt valgreform, fjerner undertrykkende lovgivning og begrenser den hardtslående statlige disiplineringen av dissens.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: John Wessels/AFP/NTB Scanpix

De hemmelige lånene:

Bankranet i Mosambik

Mosambiks president Filipe Nyusi er i disse dager på offisielt besøk til Norge. Det er grunn til å bruke dette besøket til å rette søkelyset mot bekymringsfulle politiske og økonomiske trekk ved utviklingen i landet.

Afrikansk ungdomsprotest:

Både musikere og politiske aktivister

I mange afrikanske land står musikere i frontlinjen som politiske aktivister, ikke bare indirekte ved å levere «revolusjonens lydspor», men også direkte som aktivister og ledere i sosiale bevegelser.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe