Afrika.no Meny
Den internasjonale fredsdagen:

Nobelprisvinner: Frigjør jentenes intelligens og storhet!

Tusenvis av liberiske kvinner demonstrerte for fred og slutt på borgerkrigen i 2003, etter initiativ fra Leymah Gbowee.

Utdann jenter og du vil utdanne verden, sier Leymah Roberta Gbowee. Den liberiske fredsaktivisten og Nobelprisvinneren tror at verden vil bli et bedre sted om vi får flere kvinnelige ledere.

Vi møter Leymah Roberta Gbowee i Haag, hvor hun er invitert for å avduke bysten av fredsforkjemperen Bertha von Suttner (1843-1914) i Andrew Carnegies fredspalass. Det er første gang en kvinne får sin byste plassert i fredspalassets ærverdige lokaler, i rekken med byster av prominente menn.

Gbowee er ydmyk i forhold til oppdraget som har brakt henne hit.

- Kvinner har alltid spilt en viktig rolle i fredsskapende arbeid, men arbeidet deres er sjelden blitt dokumentert. Og dersom ingen får vite om arbeidet man gjør, får man heller ikke anerkjennelse, sier Gbowee, og trekker fram Bertha von Suttner som et eksempel.

Nobelpris for ikke-voldelig kamp

- Fortsatt kjenner folk lite til Bertha von Suttners fredsarbeid eller til hennes innsats overhodet for at det ble en fredspris. Nobels fredspris burde egentlig hete «Bertha von Suttner-prisen», konstaterer Gbowee og refererer til den første kvinnelige fredsprisvinneren (1905) von Suttners innflytelse på Alfred Nobels beslutning om å skrive en fredspris inn i sitt testamente.

En fredspris Gbowee selv mottok i 2011 sammen liberiske Ellen Sirleaf Johnsen og jemenittiske Tawakkul Karman for sin «ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og for kvinners rett til deltakelse i fredsbyggende arbeid» i Liberia.

Ja, jeg tror at kvinnelige ledere er mer reflekterte enn menn

Når vi spør om hvor engasjementet hennes startet, svarer Gbowee at hun ble inspirert av å lese mye som ung. Ofte handlet bøkene hun leste om frigjøringshelter som for eksempel Martin Luther King og Mahatma Gandhi. Men det sto sjelden eller aldri noe om kvinner i dem.

- All denne lesingen bidro til at jeg bestemte meg for at jeg ikke ville bli en av historiens usynlige kvinner som vandrer i skyggen av menn, sier hun og ser på oss med et fast blikk.

Tvang diktator til forhandlingsbordet

Gbowee er langt fra usynlig der hun sitter i en fargesprakende gul og grønnmønstret drakt i den elegante lobbyen på det tradisjonsrike Parkhotel den Haag. Smilet er bredt, hun gestikulerer mye og stemmen er kraftfull. Hun nøler ikke med å bruke den. Forbipasserende nikker anerkjennende når de ser hvem hun er.

Men veien til synlighet og en offentlig posisjon har vært lang. Leymah Roberta Gbowee (f. 1972) vokste opp i et fattig Liberia i borgerkrig. Takket være et Unicef-program fikk hun anledning til å utdanne seg til sosialarbeider. På 1990-tallet tvang krigen henne til å flykte til Ghana. Her hadde alenemoren knapt penger til mat til seg selv eller sine tre barn. Etter at hun vendte hjem etter den første liberiske borgerkrigen, som var en av landets blodigste, arbeidet hun i de påfølgende fem årene (1998-2003) med å rehabilitere tidligere barnesoldater gjennom et traumeprogram organisert av den lutherske kirken.

Foto: The Peace Palace Library

- Afrikanske ledere har et godt stykke å gå når det gjelder å behandle sin befolkning på et mer humant vis, sier den liberiske fredsprisvinneren Leymah Gbowee, her fotografert ved bysten av den første kvinnelige fredsprisvinneren, Bertha von Suttner. Foto: The Peace Palace Library

I 2003 organiserte hun fredsbevegelsen Women of Liberia Mass Action for Peace. Tusenvis av muslimske og kristne kvinner kledd i hvite T-skjorter deltok i sittende, fredelige demonstrasjoner og presset diktatoren Charles Taylor til forhandlingsbordet. Denne fredsbevegelsen fikk mye av æren for at det etterhvert ble slutt på Liberias andre borgerkrig. Fredsavtalen som ble signert presset Taylor til å gå av og banet vei for at Ellen Johnson Sirleaf ble valgt til landets president. Hun ble Afrikas første, demokratisk valgte kvinnelige statsoverhode i 2006, en posisjon hun beholdt frem til 2018.

Utdanner kvinnelige ledere

Kvinners rett til utdanning og samfunnsdeltakelse er blitt Gbowees hjertesak. Etter at hun mottok fredsprisen, startet hun Gbowee Peace Foundation Africa, en liberisk NGO som bidrar til utdanning av liberiske og andre vestafrikanske kvinner.

- I lokalsamfunn finnes det så mange unge, talentfulle kvinner, men bare de færreste får anledning til å utdanne seg, sier hun.

«Frigjør jentenes intelligens, lidenskap og storhet! Kan vi forvandle verden ved å frigjøre jentenes storhet?» er tittelen på Gbowees populære TED-foredrag.

Dette har hun gjort noe med. Gbowee er en av grunnleggerne av fredsorganisasjonen Women Peace and Security Network-Africa (WIPSEN-Africa) i 2006, som hun ledet i seks år. I tillegg lanserte hun Leymah Gbowee Scholarship Fund for Leadership for African Women, som gir jenter fra konfliktområder i Liberia, Ghana, Sierra Leone og Nigeria støtte til videreutdanning. Fondet er et samarbeid mellom Gbowee Peace Foundation Africa og Universitetet i Leuven, Belgia.  Det overordnede målet at flere kvinner skal bli ledere.

- Tror du at verden blir et bedre sted om vi får flere kvinnelige ledere?

Gbowee nøler ikke i sitt svar.

- Ja, jeg tror at kvinnelige ledere er mer reflekterte enn menn. Kvinner har en tendens til å ta et skritt tilbake og tenke gjennom konsekvensene av sine handlinger, sier Gbowee, og understreker at hun ikke tror kvinner er bedre av natur enn menn. Mye av vår adferd handler om sosialisering og utdanning. 

Utdanning er en nøkkel

- I store deler av verden og spesielt i Afrika er menn fortsatt sosialisert til å ha kontroll, til å søke makt, fortsetter hun.  - Afrikanske ledere har et godt stykke å gå når det gjelder å behandle sin befolkning på et mer humant vis. Kontinentets fremtid ligger i en felles forståelse av at menn og kvinner er likeverdige og må samarbeide for å bygge samfunnet, sier hun og understreker sin tro på utdanning.

- Utdanning er en nøkkel til vekst på så mange områder, både i forhold til likestilling, familieplanlegging, økonomisk stabilitet og det å gjøre folk mer fredelige. Men også måten vi strukturerer utdanningen på er viktig - hvilke livssyn og holdninger som formidles, sier hun, og legger til kvinner i Afrika kjemper for flere av de samme rettighetene som kvinner i Europa gjorde for 100 år siden.

- Det er den samme kampen for fred, politisk innflytelse, feminisme, seksuelle rettigheter med mer, sier hun.

Inspirert av grasrota

Gbowee sier at hun er optimist for fremtiden og at mye kan gjøres. Selv har hun en aktiv rolle i Nobel Women’s Initiative - et nettverk bestående av seks kvinnelige fredsprisvinnere som jobber sammen for å støtte kvinner som er aktive i grasrotbevegelser. En mastergrad i fred og konflikttransformasjon fra Eastern Mennonite University har fembarnsmoren også fått med seg.

- Hvor henter du energien din fra?

- Min kristne tro er noe som leder meg og gir meg kraft til å løse de utfordringer jeg står overfor til enhver tid, svarer hun, og bedyrer at hun også blir inspirert av de sterke kvinnene hun møter i ulike lokalsamfunn.

Afrikanske ledere har et godt stykke å gå når det gjelder å behandle sin befolkning på et mer humant vis

- Flere av dem lever i den ytterste fattigdom. Mange har opplevd vold og blitt misbrukt. Likevel er de fylt av håp. De sier til meg: DU er vårt håp. Og da ser jeg på meg selv og tenker: Hvis disse kvinnene, som ikke eier noe, likevel fortsetter å jobbe og tror og håper at livene deres blir bedre i fremtiden, hvem er jeg hvis jeg skal gi opp?  

Hun lar spørsmålet henge i luften før hun igjen fester blikket i oss.

- Jeg har alltid følt at det er viktig å være tett på lokalsamfunn. At aktivister går tilbake til røttene, og minner seg selv om hva som bør være drivkraften bak arbeidet deres. sier hun.

En assistent titter inn og peker på armbåndsuret. Gbowee gjør seg klar til å gå.

- Hvordan har det å få Nobels fredspris påvirket ditt liv og arbeid? spør vi til slutt.

- Jeg vil låne et sitat fra Jody Williams (amerikansk fredsprisvinner i 1997): Fredsprisen gir deg en plattform til å snakke om utfordringer til folk som tidligere ikke lyttet når du snakket. Fredsprisen har også gitt meg en mulighet til å reise rundt til lokalsamfunn og hjelpe folk som jeg tidligere ikke hadde anledning til å hjelpe, sier hun. Et øyeblikk ser hun stolt ut.

- Det at den norske Nobelkomiteen æret meg med fredsprisen er dessuten en påminner om at jeg må fortsette mitt arbeid, vise meg verdig, avslutter hun og tar farvel før hun går for å  avduke bysten av den første kvinnelige fredsprisvinneren.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe