Afrika.no Meny
Kommentar

Hva kan vi lære av Libya-krigen?

Foto: Yannis Behrakis/Reuters/NTB Scanpix

En libysk opprørssoldat passerer foran en stridsvogn fra Gaddafis regjeringshær som ble bombet av Natos fly 13. april 2011. Foto: Yannis Behrakis/Reuters/NTB Scanpix

I Libyakrigen ble Norge en «nyttig idiot» for franske og britiske ønsker om regimeendring. Hadde norske myndigheter sett nærmere på amerikanske satellittbilder og annen etterretningsinformasjon, ville de raskt forstått at befolkningen i Libya slett ikke sto overfor «et varslet folkemord».

I ukene før USA, Qatar, Jordan og flere NATO-land sendte jagerfly og spesialstyrker til Libya trodde mange at Vesten sto overfor «et varslet folkemord»: I det borgerkrigsherjede landet var det bare snakk om timer før landets nest største by, Benghazi, ville falle for Muammar Gaddafis regjeringsstyrker. Da ville hevnens time komme, og alle som hadde gjort opprør ville «bli drept som rotter».

Nyhetsdekningen bidro til å påvirke en av de vanskeligste beslutninger en politiker kan ta, nemlig om vi bør gå til krig eller ei. På Stortinget i Oslo sto politikere opp og manet til nettopp det. Norge var sågar en av de fremste pådriverne for å gjennomføre en militær intervensjon, spesielt etter at FNs sikkerhetsresolusjon nr. 1973 kom på plass 17. mars. For norske politikere og diplomater hadde, sammen med blant annet Sverige, Nederland, Danmark og Canada, gjennom hele 2000-tallet jobbet hardt for å innføre en doktrine for beskyttelse av sivile i FN-systemet.

Norge var en av de fremste pådriverne for å gjennomføre en militær intervensjon

Å gi FN makt til å intervenere i andre staters indre anliggender måtte være legitimt, mente man, så lenge statsledere rundt om i verden ikke viste evne eller vilje til å beskytte egen befolkning mot massive overgrep. Massakrene fra 1990-tallet i Srebrenica og Rwanda var fremdeles åpne sår i det liberale Europas hukommelse. Dette var tiåret da Vesten hadde seiret over kommunismen og det klassiske statssikkerhetsbegrepet endelig var kastet på historiens skraphaug. Utover på 2000-tallet fikk et utvidet og mer moderne, men også mer tvetydig og upresist sikkerhetsbegrep feste seg: «menneskelig sikkerhet».  

Så da FN-mandatet plutselig lå på bordet, blant annet fordi britiske og franske diplomater klarte å overbevise sine russiske FN-kollegaer, ble det vanskelig å være norsk. «Bordet fanget». For hvordan kunne Norge stå på sidelinjen når FN endelig ga grønt lys for et prinsipp de selv hadde kjempet for? I timene før bombene falt, manet statsminister Jens Stoltenberg til innsats. Overfor franske, britiske og amerikanske koalisjonspartnere i Paris hevdet han følgende: «Tiden er nå inne for å handle (…) For å seire kreves det vilje, utholdenhet og oppofrelse (…) Dette er sannhetens øyeblikk». (Talen er nå fjernet fra hjemmesiden til Statsministerens kontor).

Gaddafi ville gjerne forhandle, og Norge var sågar med i forhandlingene mens bombene falt

I dag vet vi bedre. Det sto ingen store militærstyrker utenfor Benghazi. Befolkingen sto ikke overfor et varslet folkemord. Krig var ikke siste utvei. Gaddafi ville gjerne forhandle, og Norge var sågar med i forhandlingene mens bombene falt.

Libyas fall

Fra å være rangert som land nummer 53 på FNs utviklingsindeks (HDI) i 2010 er landet i dag rangert som nummer 102 av 188 land. Det er på plassene etter Mongolia og Jordan. Landet er i dag inne i sitt åttende år med borgerkrig. Flere har blitt drept enn under 42 år med Gaddafi. Deler av landet er også en safe haven for IS, menneskehandel og ulovlig innvandring til Europa.

Er det noe vi kan lære av dette? For siden den kalde krigens slutt er det et tydelig mønster som avtegnes: Vesten taper flere kriger enn de vinner. Intensjonene er gode, men makten som brukes gir ikke politisk uttelling i den andre enden. Verken i Afghanistan, Irak, Syria eller Libya har de militære intervensjonene ført til politisk stabilitet, økonomisk utvikling eller flere menneskerettigheter. Snarere tvert imot. Til tross for at Vesten aldri før har vært sterkere rent militært, og til tross for at USA og NATO vinner hvert eneste slag på bakken, er den politiske gevinsten fortsatt fraværende.

Et maktvakuum

En viktig lærdom er å lære seg å stoppe i tide. For bombes det for mye, som i Libya, forsvinner også den politiske styringsevnen i landet. Dermed oppstår det et maktvakuum som ikke lar seg fylle med gode intensjoner om å beskytte sivile.

Maktvakuumet ville kanskje ikke skapt hodebry om landene het Tyskland eller Japan, slik som i årene etter Den andre verdenskrig. Men Libya er ikke Tyskland, og Irak er ikke Japan. Det er heller ikke Afghanistan, Syria, Jemen eller Jordan. Størstedelen av landene i Midtøsten og Sentral-Asia bindes sammen av andre samfunnskontrakter som Vesten ikke kjenner.

I timene før bombene falt, manet statsminister Jens Stoltenberg til innsats

Lojaliteten ligger ikke først og fremst i båndene mellom borger og stat som i USA og Europa, men i forholdet mellom familier, stammer og klaner. I slike samfunn er ikke staten en venn, partner eller beskytter. Staten er snarere en rival, en konkurrent, en undertrykker, en torturist og en morder. Under dekke av sosial utjevning og samlende symboler har statslederne på systematisk vis overvåket, diskriminert, torturert og drept medborgere som kjemper om de samme privilegiene som en selv.

Som et korthus

Når så Vesten velger regimeendring for å fjerne tyrannen på toppen, enten det er en Gaddafi, en Saddam Hussein eller en Taliban-bevegelse, faller staten sammen som et korthus. Tiår med frykt, undertrykkelse og urettferdighet erstattes med et plutselig oppdukkende mulighetsrom. Slike historiske øyeblikk må, sett med befolkningens øyne, utnyttes før de gradvis lukkes og en ny autoritær maktstruktur slår rot. Å sitte med hendene i fanget og bivåne det hele blir det dårligste alternativet. Ikke minst for ens egen familie, som kanskje vil få en bedre fremtid enn det man selv fikk oppleve.

Vesten taper flere kriger enn de vinner. Intensjonene er gode, men makten som brukes gir ikke politisk uttelling i den andre enden

Når Norge og Vesten for øvrig går til krig i land de ikke kjenner, er derfor risikoen stor for at noe går galt. For selv om fienden slås sønder og sammen, slutter ikke krigen. Den bare fortsetter, men med andre midler og med andre metoder.

For det er ingen som er dumme nok til å møte Vesten der Vesten er sterkest. Et tidløst poeng i alle kriger er å unngå motpartens sterkeste sider. Det mest logiske er å ramme motparten der han er mest sårbar. Slik beskyttes egne svakheter samtidig som egne styrker utnyttes best mulig.

Skifter taktikk

Når Vesten intervenerer er det derfor klokt å skifte taktikk. Det betyr å skifte ut uniformen med sivilt tøy, bytte ut stridsvognen med en Toyota pick-up, og fortsette krigen ved å skjule seg i lokalbefolkningen. Politisk uttelling nås gjennom små nålestikk mot intervensjonsstyrken, og gjennom uventede terroranslag mot sårbarhetene som Vesten har kjærest, nemlig egne sivilsamfunn; «dere har klokken, men vi har tiden», som det heter i et gammelt afghansk uttrykk.

I dette lyset fremstår Libyakrigen som nok et vestlig feilgrep

Med denne taktikken blir mesteparten av Vestens militære overlegenhet borte. Intervensjonsstyrkene blir raskt en del av problemet i stedet for en del av løsningen. Regimeendringene blir raskt hengemyrer som suger stadig knappere forsvarsressurser ut av liberale stater som helst vil tilbake til det kjente og kjære: til scenarioer der de kan møte andre lands uniformerte soldater på en åpen og ryddig slagmark; der man kan øve krig mot andre lands militære styrker, som er organisert, utrustet og trent som en selv. Med andre ord: mot fiender som kriger i tråd med de spilleregler en selv er mest fortrolig med, og som man selv har fremmet gjennom FN-pakten og krigens folkerett.

I dette lyset fremstår Libyakrigen som nok et vestlig feilgrep. Sammenlignet med diplomatiske virkemidler som bygger på faktabasert kunnskap har militærmakten utover på 2000-tallet fått altfor stor betydning. I Libyakrigen ble imidlertid Norge en «nyttig idiot». For til tross for franske og britiske ønsker om regimeendring: Hadde norske myndigheter sett nærmere på amerikanske satellittbilder og annen etterretningsinformasjon ville de raskt forstått at befolkingen i Libya slett ikke sto overfor «et varslet folkemord».


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Ole Berg-Rusten/NTB Scanpix

Oljefondets ansvar må avklares

Mosambik: Millionene som forsvant

Fremtiden så lys ut for Mosambik etter flere år med høy økonomisk vekst og funn av store oljereserver. Men avkastning fra den fremtidige oljeutvinningen ble for fristende å vente på. Da hemmelige lån kom for en dag på toppen av høy statsgjeld var krisen et faktum.

Bakgrunn

Sør-Sudan: Nok et forsøk på forhandlinger

17. mai starter forhandlinger om Sør-Sudan opp igjen i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Eller rettere sagt, det er møte i det såkalte High Level Revitalization Forum (HLRF), et forum satt ned i fjor sommer for å få slutt på konfliktene som stadig drar verdens yngste stat i stykker.

LRA-leder for retten i ICC:

Hjemsøkt av Herrens motstandshær

I dag åpner rettssaken mot den tidligere barnesoldaten, senere LRA-lederen Dominic Ongwen i Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Vi har møtt noen av de mange som har blitt påført arr for livet under LRAs herjinger i Nord-Uganda.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe