Kenyansk homoaktivist og kvinneforkjemper

–Jeg ble forsøkt skutt i 2016. På vei hjem fra jobb vinket noen meg til side og ville stoppe bilen. Jeg trodde det var noen som ville true til seg bilen, da jeg så en mann på avstand som tok opp en pistol. Han skjøt etter meg. Jeg fortsatte å kjøre, men mistet kontrollen på bilen og kjørte inn i et metallgitter, slik at bilen rullet rundt. I bilen hadde jeg med en aktivist fra Botswana. Folk strømmet til for å få oss ut av bilen. Vi ble sendt til sykehuset og politiet kom og fraktet bort bilen. Dagen etter fikk jeg en melding på facebook: «Du er heldig som overlevde». Det var en trussel. Siden den gang har jeg levd i usikkerhet om hva som vil skje med meg.

Denis Nzioka forteller med stoisk ro. Og sier han har kommet over den verste angsten. Men han har ingen grunn til å føle seg trygg. Like før skyteepisoden hadde han navngitt politifolk som drev med pengeutpressing av homo- og biseksuelle.

–Jeg undersøkte og skrev om dette. Politifolk i Kenya kidnapper homofile og biseksuelle, de kler av dem og tar nakenfoto som senere blir brukt til pengeutpressing. Politiet finner ofrene via dating-apper for homofile. Jeg fikk historiene til dem som var utsatt for dette og offentliggjorde navnene på politifolkene – med adresser og telefonnumre. Etter det fikk jeg trusler på nettet. Forsvinninger og drap er vanlig i Kenya, så jeg var redd for å dø. Det er skyteglade politifolk som står bak, som tar liv uten skrupler. Og siden blir du bare borte. Jeg fikk informert om dette til menneskerettighetsorganisasjoner og sa jeg var i fare.

Denis Nzioka har en familie som nå støtter ham og aksepterer hans valg. Men han ble forsøkt omvendt da han for over ti år siden kom ut av skapet.  –Familien var først negativ, og de prøvde å spleise meg med jenter. Jeg har gått fra å bli avvist til å bli akseptert etter ti års kamp. Mor døde for noen år siden, så familien er bestemor og søsken. Far er der også, men han er mer distansert.

Denis er nokså nybakt spebarnspappa, til manges overraskelse.

–Min sønn heter Galilee Nzioka og er sju måneder nå. Adopsjonsloven i Kenya tillater ikke homoseksuelle å adoptere barn. Du kan overta søstre eller brødres barn, men jeg ønsket mitt eget. Det kan skje enten ved kunstig befruktning eller på den «gammeldagse måten» - ved å ha sex. Det var arrangert og planlagt etter mange samtaler, men barnet har mine gener.

–Hvordan skjedde det?

–Ei streit jente fra Kenya fødte barnet, hun er venn av meg og aktivist for sex-arbeidere. De første tre månedene var babyen bare med moren, men siden har han vært hos meg i helgene. Jeg får foreldreansvar når han blir to år. Han er mitt økonomiske ansvar, men vi har delt på noen utgifter til sykehus. Vi vil fortsatt være gode venner. Og jeg har ikke betalt for dette. Ingenting er normalt med meg, sier han.

Det forblir en del av hemmeligheten om det skjedde på den «gammeldagse måten» eller ikke. Denis ler hjertelig når noen kommenterer at hun kanskje elsker ham.

–Jeg ser etter noen som kan oppdra babyen sammen med meg og han kan være fra et annet land.

Denis jobber også aktivt for menneskerettighetene til prostituerte i Kenya, som er en utsatt og marginalisert gruppe.

 –Sexarbeidere, korrigerer han. –Det er kriminalisert i Kenya, det er ikke lov verken å selge eller kjøpe sex. De blir sett ned på og arrestert. Men det er det eldste yrket i verden. Det er en skam. Jeg jobber for deres menneskerettigheter, for at de skal få ha et sunt liv og et sted å bo. Jeg er også rådgiver i forhandlingsteknikk. Lærer dem å si «jeg gjør det ikke for én dollar når det koster 100».

Denis er blitt kjent for at han alltid har med seg tamponger og bind i veska. De som ikke kjenner ham, kan kanskje tro det er noe han gjør fordi han er skeiv, men slik er det altså ikke. Det er ren humanisme som gjør at han bryr seg om hvor sykeliggjort jenter og kvinner blir, bare for den naturlige kroppsfunksjonen menstruasjon er.

–Flertallet av jenter på bygda får ikke tak i bind på grunn av fattigdom. Vi snakker om det fordi vi må bryte tabuet rundt temaet. Jeg kjøper bind og tamponger for egne penger og gir til dem som trenger det. Og bruker forskjellige plattformer til å snakke om det. Menn vet ikke hva mens er, og de synes kvinner er skitne. I noen lokalsamfunn får ikke kvinner gå verken i bryllup eller begravelser, de får ikke lage mat eller snakke med andre, eller vise ansiktet offentlig. Dette er vanlig på landet i Kenya. I byen er det mer forståelse, men fortsatt et problem.

–Jeg begynte på katolsk utdanning etter videregående. Jeg studerte filosofi i flere år, og var i ferd med å begynne på teologistudiet, da jeg fant ut at jeg ikke kunne fortsette.

–Du ble derfor aldri utdannet prest?

–Nei, jeg forlot studiet før jeg ble ordinert til prest. Jeg hadde samtaler med en katolsk prest og åpnet meg om det jeg følte. Vi så på mulighetene sammen og han støttet valget mitt om å forlate studiet. Jeg visste at jeg ikke kunne bli der. Vi møtes fortsatt en gang i måneden.

–Du virker opptatt det åndelige. Påvirker det ditt engasjement?

–Ja, jeg er veldig åndelig. Jeg har gått fra å være religiøs til å bli opptatt av det åndelige. Det er menneskets naturlige tilstand å være åndelig. Jeg takker Gud for mye, og det er mitt fundament. Vi tilhører noe større. Det gjør meg til et bedre menneske og jeg hjelper flere. Om noen spør meg om penger så får de det. Uansett om man går i kirken eller ikke er vi del av noe større, noe som gjør at du føler felleskap med mennesker uansett hvor du er. Jeg må ordne opp med djevlene også, hele tiden.