Afrika.no Meny
Analyse

Går det endelig mot valg i spenningsfylte Kongo?

Foto: Thomas Mukoya/Reuters/NTB Scanpix

Hele tre av fire kongolesere mener president Kabila bør trekke seg allerede før et eventuelt valg. De har ingen tillit til at et valg blir rettferdig så lenge han sitter ved makten. Foto: Thomas Mukoya/Reuters/NTB Scanpix

To år på overtid går det tilsynelatende mot et etterlengtet presidentvalg i Kongo. Men få kongolesere tror på et fritt valg under Joseph Kabilas ledelse, og krefter mobiliserer for en overgang uten Kabila. Og er det i det hele tatt mulig å organisere valg i et land hvor flere provinser er preget av væpna konflikt og en humanitær krise i verdenstoppen?

Demokratiet har dårlige kår i Sentral-Afrika. De fleste av regionens statsledere har et pragmatisk forhold til sine grunnlover, og lovfestede begrensninger på antall presidentperioder har de siste årene forsvunnet i rasende fart – enkelte ganger med katastrofale følger, som i Burundi.

I Den demokratiske republikken Kongo (Kongo-Kinshasa) er situasjonen annerledes. Forsøk på å endre grunnloven i 2015 ble stanset av voldsomme gateprotester og motstand i parlamentet. Det var derfor knyttet stor spenning til hvordan president Joseph Kabila ville gå 19. desember 2016 i møte, da hans andre og siste grunnlovfestede presidentperiode tok slutt.

Kabilas metode: «Glissement»

Tidlig i 2016 ble det klart at regimet ikke planla å avholde valg. Økonomiske og logistiske utfordringer og manglende oversikt over velgere var i første omgang forklaringen fra valgkommisjonen CENI på hvorfor valget måtte utsettes. Samtidig slo Kongos høyesterett fast at Kabila forblir landets president inntil en ny er innsatt. Scenen var dermed satt for en seig politisk dragkamp som har pågått i nærmere to år, karakterisert av inngåtte avtaler og brutte løfter, allianseskifter og svik, diplomati og humanitære kriser - med en stadig økende voldsbruk som bakteppe. Ifølge Human Rights Watch har minst 300 demonstranter blitt drept av kongolesiske sikkerhetsstyrker, som har håndhevet et absolutt forbud mot demonstrasjoner. 

Strategien med stadig nye utsettelser har fått navnet glissement, best oversatt med glidning eller forskyvning. Og tumulter til tross, glissement ser ut til å ha fungert godt for Kabila, som nå ser ut til å bli sittende som president i minst to år i strid med grunnloven. Men strategien har sin naturlige tidsbegrensning, og det virker nå som om presidenten har malt seg inn i et hjørne. Under internasjonalt press kunngjorde valgkommisjonen sent i 2017 at valget skal avholdes 23. desember 2018, og mange mener nå å oppfatte et taktskifte i Kinshasa. Det er tegn til at regimet forbereder seg til valg. At det største opposisjonspartiet UDPS fikk tillatelse til en offentlig markering 24. april i år – den første massemønstringen som har blitt tillatt siden september 2016 – indikerer en åpning av det politiske rommet.

Motkrefter: politisk opposisjon, sosiale bevegelser og den katolske kirka

Gjennom perioden med glissement har den politiske opposisjonen, sosiale bevegelser, og i senere tid den katolske kirka, alle mobilisert til demonstrasjoner som systematisk har blitt slått ned av Kongos sikkerhetstyrker. Den verste volden – inntil videre - fant sted i september 2016, da 66 demonstranter ble drept og det største opposisjonspartiet UDPS' kontorer i Kinshasa ble brent ned. Det forventes nye demonstrasjoner og økt spenningsnivå i månedene som kommer i takt med sentrale datoer i valgkalenderen.

Mange kongolesere har reagert på den politiske krisa med avmakt og resignasjon. Opposisjonens evne til å mobilisere til ville morte (spøkelsesby), en type sivil streik for å lamme byene, har gradvis blitt svekket ettersom mange hverken har råd til å holde seg hjemme fra jobb eller tro på at protester fører fram. Den politiske opposisjonen sliter med manglende troverdighet etter stadige allianseskifter, senest da Bruno Tshibala fra UDPS inntok rollen som statsminister i Kabilas regjering i mars 2017. Resultatet, ifølge den erfarne Kongo-observatøren Kris Berwouts er en befolkning som ikke lenger bare er motstandere av regimet, men som er fremmedgjort fra hele den politiske klassen. Majoriteten av Berwouts' informanter anser vold som en uunngåelig konsekvens av krisa.

Den symbolsk tyngste motstanden har den katolske kirka stått for

I denne tilsynelatende håpløse situasjonen har imidlertid nye krefter stått fram med prinsippfast forsvar av demokrati og menneskerettigheter. I 2012 oppsto gruppa Lutte Pour le Changement (Lucha) i studentmiljøet i Goma i Øst-Kongo. Den bidro senere til opprettelsen av en annen gruppe, Filimbi, med base i Kinshasa. Disse aktivistene er inspirert av lignende motstandsbevegelser på kontinentet, og har tett kontakt med blant annet Y en'a marre, ungdomsbevegelsen som spilte en nøkkelrolle i å forsvare Senegals demokrati i 2012. Til tross for at Lucha er dominert av urbane, unge aktivister med begrenset mobiliseringskraft, virker myndighetene nervøse i møte med deres aksjoner og går hardt til verks med vold og arrestasjoner.

-Vi støtter våre venner i Filimbi og Lucha i Kongo. Men da vi kom til Kinshasa for å møte dem, ble vi kastet i fengsel, forteller ungdomsledere fra Senegal og Burkina Faso i denne videoen.

Den symbolsk tyngste motstanden har likevel den katolske kirka stått for. Myndighetenes manglende vilje til å gjennomføre Saint Sylvestre-avtalen fra 31. januar 2016, en avtale som ble fremforhandlet med hjelp av den katolske kirka der Kabila forpliktet seg til å holde valg innen et år, samt voldsbruk mot fredelige demonstranter, fikk begeret til å renne over for Kongos høyt respekterte religiøse ledere. Tidlig i 2018 gikk Kinshasas erkebiskop Laurent Monsengwo i spissen for kravet om respekt for grunnlovfestede sivile rettigheter, herunder retten til fredelig protest.

Monsenwgo er ingen hvem som helst, hverken i Roma eller Kinshasa. Som kardinal i den katolske kirka var han med på å velge Pave Francis i 2013, og har siden vært blant Pavens nære rådgivere. På 90-tallet ledet han arbeidet med å utforme ny grunnlov og overgangsregjering da tidligere president Mobutu Sese Sekos tid gikk mot slutten, og han er kjent som en konsekvent forsvarer av menneskerettigheter og demokrati. Da kirkeledere mobiliserte til fredelige demonstrasjoner i januar, ble prester og kirkegjengere møtt av tungt bevæpnede sikkerhetsstyrker. Bilder av prester som tviholder på sine kors idet de flykter fra kuler har gjort voldsomt inntrykk på mange kongolesere, som mener at myndighetene krysset en rød linje.

Vil han stille?

Et konstant trekk i Kabilas 17 år lange presidentskap er hans svært lyssky lederstil. Kongos president uttaler seg sjelden, og gir enda sjeldnere klare svar til sin befolkning. Så også i perioden med glissement og det som tegner til å være opptakten til et presidentvalg. Spørsmålet alle stiller seg er: Vil Kabila stille som kandidat? Stadig mer tyder på det motsatte, og flere av regimets tungvektere har i løpet av de siste månedene gått langt i å bekrefte dette. Sist ute var statsminister Tshibala, som til BBC i mars påsto at Kabila ser fram til å tre av og slik sikre Kongos første fredelige maktovertakelse. Men inntil Kabila selv sier hva han ønsker, råder usikkerheten. I Kinshasa går ryktene om et siste forsøk på å endre grunnloven gjennom en folkeavstemning.

Hvem regimet vil satse på som Kabilas eventuelle arvtaker er fortsatt uvisst. Men i opposisjonen begynner det å tegne seg et bilde av kandidatene. Da den legendariske opposisjonslederen Etienne Tshisekedi døde i Belgia i 2017, styrket regimet sin stilling. Opposisjonen sto igjen uten en samlende lederskikkelse, og fokuset skiftet til en konflikt om hjemføring av Tshisekedis lik. Ett år senere, den 30. mars, valgte UDPS Etiennes sønn, Felix Tshisekedi, som partiets leder og presidentkandidat. Mye gjenstår før Felix kan fylle sin fars sko, men som presidentkandidat for UDPS er han blant de ubestridte favorittene før valget. Historien har også sin åpenbare parallell i kongolesisk politikk - Joseph Kabila fils (sønn) ble i sin tid kastet uforberedt inn i presidentrollen etter drapet på Laurent-Désiré Kabila père (far) i 2001.

Er Kabilas regime i stand til å organisere et demokratisk valg? Tidligere erfaringer gir liten grunn til optimisme

En annen favoritt er Moise Katumbi, en populær tidligere guvernør i den mineralrike provinsen Katanga. Katumbi er kjent som en av Kongos mest vellykkede forretningsmenn og har blitt enormt populær som leder for det beste fotballaget i Afrika, TB Mazembe. Etter å ha støttet Kabilas kandidatur i 2006 og 2011 brøt Katumbi med presidenten for å forfølge sine egne politiske ambisjoner. I 2016 ble imidlertid Katumbi dømt til 36 måneders fengsel in absentia for ulovligheter knyttet til et eiendomssalg. Mange anser dette som Kabilas grep for å bli kvitt en sterk motstander, og to år senere befinner fortsatt Katumbi seg i eksil i Belgia. I tillegg til dommen peker Kabilas støttespillere på Katumbis doble statsborgerskap (Italia og Kongo) som noe som kan diskvalifisere ham fra å stille til valg. Ettersom han sannsynligvis ville vunnet et åpent demokratisk valg, blir Katumbis mulige retur et avgjørende spørsmål i månedene som kommer.  

Som så ofte i kongolesisk politikk er det vanskelig å få øye på noe klart politisk program for kandidatene. Kabila ble opprinnelig valgt med løfter om å modernisere landet gjennom reformer innen fem områder – utdanning, helse, arbeidsplasser, tilgang til vann og elektrisitet og utbygging av infrastruktur. 12 år senere er det vanskelig å se hva han har lykkes med, og en kandidat fra det sittende regimet vil arve store troverdighetsproblemer. I en foreløpig mangel på politiske prosjekter er det interessant å se nærmere på hva kandidatene representerer: Felix Tshisekedi bærer en stolt tradisjon fra sin far og opposisjonens langvarige motstand mot Kabila, mens forretningsmannen Katumbi er den vellykkede sin-egen-lykkes-smed og «folkets mann». Og en kandidat fra regjeringskoalisjonen vil bli sett på som en forsvarer av de herskende interesser og status quo.

Ønsker Kabila ut før valget

Stadig mer tyder på at myndighetene forbereder gjennomføring av valg i desember. En ny valglov ble nylig vedtatt av parlamentet, valgkalenderen overholdes inntil videre, regjeringen har tildelt kommisjonen betydelige budsjetter, og ikke minst har flere medlemmer av regjeringskoalisjonen uttalt seg om behovet for «endring» som følge av valget og om Kabilas påståtte ønske om å etterlate seg en arv som den første statslederen i landets historie til frivillig å gå av.

Dersom det faktisk går mot valg innebærer det reelle dilemmaer for både kongolesiske og internasjonale aktører. Det eksisterer en kløft mellom dem som krever valg i tråd med CENIs valgkalender og dem som insisterer på at Kabila må tre til side før et valg kan avholdes. De fleste bistandsgivere, regionale stormakter, Den afrikanske union, vestlige land og FN støtter valgkalenderen, mens store deler av kongolesisk sivilsamfunn og politiske opposisjon krever Kabilas avgang og en transition sans Kabila (overgang uten Kabila). Omverdenens toleranse for Kabilas glissement opprører den kongolesiske opposisjonen, som følte seg dolket i ryggen da USAs FN-ambassadør Nikki Haley besøkte Kinshasa i 2017 og uttalte at et valg måtte finne sted i 2018. Dette til tross for at Saint Sylvestre-avtalen opprinnelig stipulerte valg i 2017, og at opposisjonen hadde satt all sin makt bak kravet om at Kabila måtte gå.

Uenigheten mellom disse leirene dreier seg om et fundamentalt spørsmål: Er Kabilas regime i stand til å organisere et demokratisk valg? Tidligere erfaringer gir liten grunn til optimisme. Kabilas gjenvalg i 2011 var preget av undertrykking av fredelig motstand, grove menneskerettighetsbrudd og omfattende uregelmessigheter i valgavviklingen. Valget har blitt karakterisert som en konsolidering av Kabilas makt, heller enn en konsolidering av Kongos demokrati.

Flyktningkrisen - et "omdømmeproblem", ifølge myndighetene

Et annet grunnleggende spørsmål er om det i det hele tatt er mulig å organisere valg i et land hvor flere provinser er preget av væpna konflikt og en humanitær krise i verdenstoppen. Ifølge Flyktninghjelpen hadde Kongo det høyeste antall internfordrevne flyktninger i verden i både 2016 og 2017, flere enn land som Syria, Jemen og Irak. Kongolesiske myndigheter viser liten interesse for å anerkjenne problemet, og boikottet i mars en giverkonferanse for å mobilisere humanitær bistand til sine flyktninger. Ifølge myndighetene ville konferansen bidra til å skade landets omdømme, og dermed få negative konsekvenser for investeringer og utvikling.

Flere observatører har spekulert i hvem som tjener på denne voldsspiralen, og viser til at valgkommisjonen oppga den dårlige sikkerhetssituasjonen som en av årsakene til å utsette valget

Sikkerhetssituasjonen i Kongo, og spesielt i de østlige provinsene, har vært notorisk dårlig siden den store og ødeleggende krigen i Kongo – også kalt «Afrikas verdenskrig» – tok slutt i 2002. Til tross for en fredsavtale og tilstedeværelsen av FNs største fredsbevarende styrke har freden aldri senket seg øst i landet, hvor konflikten i stedet endret karakter fra en kontinental storkrig til et lappeteppe av lokale og regionale konflikter. I perioden med glissement har gamle konflikter tiltatt i styrke, samtidig som nye har oppstått i andre deler av landet, som i Kasai. FN står tilsynelatende maktesløse, og led i desember 2017 sitt største tap i organisasjonens i historie i Kongo da 15 tanzanianske soldater ble drept i nærheten av Beni i Nord-Kivu.  

I samme periode har Kongo sett en rekke omfattende fengselsflukter i flere deler av landet, noe som har bidratt til å forverre sikkerhetssituasjonen. I Beni, åsted for den mest groteske volden i Kongo de siste årene, flyktet hundrevis av fanger etter et spektakulært og velorganisert angrep på fengselet i 2017. Flere observatører har spekulert i hvem som tjener på denne voldsspiralen, og viser til at valgkommisjonen oppga den dårlige sikkerhetssituasjonen som en av årsakene til å utsette valget.

Svært upopulær

I fraværet av jevnlige demokratiske valg og meningsmålinger, har kongolesernes politiske preferanser ofte vært gjenstand for påstander og løse antakelser.  I 2016 gjennomførte imidlertid den New York-baserte Congo Research Group i samarbeid med det kongolesiske byrået BERCI omfattende meningsmålinger med grundig metodologi, og har siden publisert nye årlige målinger. Funnene bekrefter følelsen man får av å reise i Kongo – presidenten er en upopulær mann. Ifølge den siste meningsmålingen publisert i mars har 80 prosent av dem som svarte en negativ oppfatning av presidenten, og hele tre av fire kongolesere mener at Kabila bør gå av før valget blir holdt – altså en transition sans Kabila. Det kan virke paradoksalt at så godt som samtlige (95 prosent) planlegger å avgi stemme, samtidig som nesten sju av ti (69 prosent) ikke forventer at Kabila er i stand til å organisere frie og rettferdige valg.  


Foto: AFP/NTB/Scanpix

Erkebiskop Laurent Monsengwo fotografert i forbindelse med demonstrasjoner tidligere i år. Foto: AFP/NTB/Scanpix

Dersom valget blir avholdt på en måte som i stor grad reflekterer kongoleseres vilje, kan opposisjonens strategi bli avgjørende. Meningsmålingen viser at kun 17 prosent vil stemme på en kandidat fra det sittende regimet, men blant opposisjonskandidatene er stemmene svært spredt. Moise Katumbi er favoritt, men kun 24 prosent av dem som svarte planlegger å stemme på ham – dersom han skulle få lov til å stille.

Juksemaskiner

I 2017 introduserte valgkommisjonen nok et usikkerhetsmoment da de til stor overraskelse annonserte at stemmegivningen skal foregå elektronisk. Ifølge kommisjonen vil maskinene redusere totalkostnadene av valget, men mistenksomme kongolesere har allerede gitt dem navnet juksemaskiner. Kritikere peker på potensialet for kaos når avansert elektronikk skal håndteres av funksjonærer og stemmegivere med manglende opplæring og faren for at maskinene ikke vil kunne lades skikkelig uten stabil strømforsyning. En velkjent svakhet med slike maskiner er at de i liten grad ivaretar prinsippet om hemmelig stemmegivning. I tillegg til å være en grunnstein i demokratiet og forankret i Kongos grunnlov, er hemmelig stemmegivning spesielt viktig i et land hvor stemmekjøp og klientilisme er utbredt. Opposisjonen er sterkt imot bruken av maskinene, og de største opposisjonspartiene stiller som forutsetning for å delta i valget at det ikke blir elektronisk stemmegivning. 

Gitt Kongos historie og manglende erfaring med fredelige maktovertakelser er det grunn til å justere forventingene til et forestående valg. For at spenningene i Kongo skal reduseres og for at kongolesere kan få styrket sin tynnslitte tillit til sine politiske institusjoner og ledere, er det imidlertid avgjørende at en ny president blir valgt på en måte som sikrer et minimum av demokratisk legitimitet. Veien dit kan bli både vond og lang, men ingenting er umulig i Kongo.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Ruth Fremson/The New York Times/NTB Scanpix

Bokanmeldelse

«Lives of Great Men» - om å leve og elske som homofil afrikansk mann

Nigerianske Chike Frankie Edozien, professor i journalistikk ved New York University, har skrevet en selvbiografisk bok om livet som homofil afrikansk mann. Boka har fått flere priser og tildels overstrømmende anmeldelser. Olav André Manum anmelder boka for Afrika.no:

På Oslo Pride:

Kenyansk homoaktivist og kvinneforkjemper

–Det er ingenting med meg som er normalt, sier Denis Nzioka (33) med et smil. Den kenyanske homoaktivisten og kvinneforkjemperen står opp for marginaliserte hver eneste dag.

Foto: Guri C Wiggen

Pågrepet etter å ha kritisert arbeidsministeren:

Ytringsfrihet truet før valget i Mali

Hvor langt er den sittende regjeringen i Mali villig til å gå for å holde på makten? I forkant av valget i juli i år er det blitt farlig for journalister å publisere folks meninger. Da ringer bjeller det internasjonale samfunnet ikke bør overhøre.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe