Afrika.no Meny
Analyse

Zimbabwe: Den nye sjefen – helt lik den gamle sjefen?

Foto: Jekesai Njikizana/AFP/NTB Scanpix

Zimbabwes nye president Emmerson Mnangagwa under avsyngingen av nasjonalsangen på regjeringspartiet Zanu-PFs kongress i desember. Foto: Jekesai Njikizana/AFP/NTB Scanpix

«There's nothing in the streets looks any different to me And the slogans are replaced, by the bye And a parting on the left is now a parting on the right, And the beards have all grown longer overnight....Meet the new boss, same as the old boss».

Denne teksten, hentet fra den ikoniske 70-tallsrockesangen «Won´t get fooled again» av britiske The Who, kan stå som en oppsummering av utviklingen i Zimbabwe den siste tida. Når Zimbabwe nå går inn i sin post-Mugabe epoke, er det helt grunnleggende spørsmålet: Er den nye sjefen lik den gamle sjefen? Millioner av mennesker venter i spenning og håp på svaret.

I 37 år var Robert Gabriel Mugabe den styrende makt i zimbabwisk politikk. 93 år gammel var han en av verdens lengst sittende statsoverhoder, kun forbigått av Paul Biya i Kamerun (42 år) og Teodoro Obiang Nguema Basongo i Ekvatorial-Guinea (38 år). Mugabe var berømt og beryktet både hjemme og ute, og han var en omstridt person – for noen et symbol på frihet og løsrivelse, for andre et symbol på undertrykking og forfølgelse. Opposisjonsbevegelsen Movement for Democratic Change (MDC) forsøkte helt fra dannelsen i 1999 gjentatte ganger å fjerne ham fra makten ved valg, men de lyktes aldri.

Mange av dem som følger zimbabwisk politikk mener at opposisjonen kan ha vunnet alle valg siden 2000, med unntak av valget i 2013. Det kan diskuteres. Men når det gjelder valget i 2008 foreligger det et sterkt grunnlag for å hevde at opposisjonen vant valget, men ble hindret i å overta makten av militæret, som hadde stilltiende støtte fra Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC) via deres oppnevnte mellommann, Sør-Afrikas daværende president Thabo Mbeki.

Noen, som for eksempel Toendepi Shonhe, tidligere generalsekretær i MDC, fastholder at hendelsene i 2008 i realiteten var Zimbabwes første statskupp, og at Mugabe siden da har vært en marionett for militæret. Shones argumentasjon er god, selv om vi kan være uenig med ham om nyanser i definisjonen av hva som utgjør et kupp. Å stjele et valgresultat er ikke nødvendigvis det samme som et kupp, heller ikke det å nekte å gå av, slik Mugabe gjorde i 2008, og det er heller ikke slik at enhver militær intervensjon utgjør et kupp.

Den seirende Emmerson Mnangagwa omtalte mannen han hadde tvunget fra makten som sin «far» og «mentor», samtidig som han lovet både forandring, reformer og «en ny dag for Zimbabwe»

Uansett, både for et stort flertall av Zimbabwes befolkning og for resten av verden tydet alt inntil tirsdag 14. november 2017 på at Mugabe lå an til å bli sittende som president livet ut. Partiet hans, ZANU-PF, hadde nominert ham til sin kandidat ved det planlagte presidentvalget i 2018.

Da Mugabe trakk seg fra presidentvervet tirsdag 21. november utløste det gledesscener og feiring i alle de større byene i Zimbabwe og flere andre steder i verden, der millioner av zimbabwere har søkt tilflukt. En ny president, Emmerson Dambudzo Mnangagwa, ble tatt i ed tre dager senere. Han omtalte mannen han hadde tvunget fra makten som sin «far» og «mentor», samtidig som han lovet både forandring, reformer og «en ny dag for Zimbabwe».

Palasskuppet i 2004: En øvelse

Emmerson Mnangagwa ble, som Mugabes utvalgte assistent, eller som Alex Magaisa likte å si, presidentens vannbærer, oppfattet av mange som nærmest skjebnebestemt til å overta makten. Han ble sett på både som Mugabes kronprins og som hans fremste håndhever. Mnangagwa selv ser også ut til å ha hatt klare tanker om sin fortjente plass – og i 2004 forsøkte han, støttet av flere andre nøkkelspillere i partiet, å gjennomføre et «palasskupp» for å overta jobben som visepresident i Zanu-PF i det som siden er blitt beryktet som Tsholotsho-fiaskoen.

Et første tegn på at Mugabe ikke var så begeistret ved tanken på at Mnangagwa skulle stige i gradene kom til syne da presidenten stanset ham, ved å foreslå en grunnlovsendring om kjønnsbalanse i presidentskapet, noe som banet veien for at Joice Mujuru trådte inn som ny visepresident. Flere hoder måtte rulle etter dette, blant annet seks provinsledere i Zanu-PF og to statsråder – en av dem var professor Jonathan Mayo, som i den siste tiden har vist seg som en av Mnangagwas sterkeste kritikere.

Emmerson Mnangagwa har et sterkt rykte på seg for å være en det er lurt å være redd for

Ingen visste det den gangen, men dette palasskuppet var en øvelse. Et kupp var nettopp det som til slutt ga Mnangagwa den hellige gral i zimbabwisk politikk i 2017, og det etter at han hadde blitt kastet ut av regjeringen og, så sent som 6. november i fjor, blitt ekskludert fra ZANU-PF, for å ha vært illojal mot presidenten og unnlatt å utføre sine oppgaver.

Hendelsene som fulgte i perioden fra 14. november fram til Mnangagwa ble tatt i ed ti dager etter er nå velkjent, inkludert de tilsynelatende folkelige protestene den 18. november og prosessen med riksrett den 21. Disse hendelsene var uansett bare «statiske forstyrrelser», som tidligere presidenttalsmann George Charamba kalte det, siden Mugabes skjebne uansett ville bli «avgjort av folk med makt».

Et nytt kupp - et smart, planlagt kupp

Det kan virke som om dette er et sterkt følelsesladet emne for dem som nå har tatt over makten, men det er ingen tvil om at det var et kupp som fjernet Mugabe. Det var faktisk et smart kupp, etter alt å dømme planlagt av flinke jurister og høyt utdannede militære, som sørget for at det hele tiden befant seg i den juridiske gråsonen i forhold til Den afrikanske unions forordninger om grunnlovsmessig maktskifte.

Kuppet ble lansert som at man grep inn for å ta affære med «korrupte elementer» rundt presidenten, men målet var å beskytte de militæres politiske og økonomiske interesser, som Mugabe og hans støttespillere var en trussel mot. Flere innflytelsesrike medlemmer i Zanu-PF ønsket etterhvert også – etter større eller mindre grad av press – å kvitte seg med Mugabe. På overflaten ble det hele framstilt som et grunnlovsmessig inngrep med folkelig støtte, men det var bare et skalkeskjul for sannheten, som var at Mugabe bokstavelig talt ble tvunget med væpnet makt til å gå av. Hæren valgte seg deretter Emmerson Mnangagwa som et sikkert kort å satse på – for Zimbabwe, for deres egne interesser, og for partiet.

Det var faktisk et smart kupp, etter alt å dømme planlagt av flinke jurister og høyt utdannede militære, som sørget for at det hele tiden befant seg i den juridiske gråsonen i forhold til Den afrikanske unions forordninger om grunnlovsmessig maktskifte

Forsvarssjef Chiwemgas uttalelser, og senere uttalelser fra Zanu-PFs juridiske rådgiver, Patrick Chinamasa, bekrefter at det som skjedde i all hovedsak var et oppgjør internt i partiet, som alle andre burde holde seg unna. Militærets innblanding i ZANU-PF og i zimbabwisk politikk for øvrig er ikke noe nytt, men, som Crisis in Zimbabwe-koalisjonen påpekte i 2009, har dette ofte foregått i det skjulte og blitt benektet, særlig når det har foregått i Robert Mugabes tjeneste.

Denne gangen foregikk det imidlertid åpenlyst, og tilsynelatende for å beskytte demokratiet innad i partiet. I bunn og grunn dreide det seg om et generasjonsoppgjør om partiets sjel, og sjelen til den staten partiet har tatt over og er blitt blandet sammen med. Den seirende Emmerson Mnangagwa er nå det sivile ansiktet til noe som alltid har vært et militærregime, om enn ikke åpenlyst.

En voldelig og autoritær kolonialistisk arv

Ledere er et resultat av sin politiske sosialisering, og styrer ofte på samme måte som dem de tok makten fra. President Emmerson Mnangagwas politiske oppdragelse foregikk innenfor rammen av ZANUs afrikanske nasjonalisme, og var påvirket av frigjøringskrigens (Chimurengas) etikk. Denne historien er berømt, og med god grunn beundret.

Men som den zimbabwiske professor Gatsheni Ndlovhu har advart om, i likhet med en rekke andre afrikanske forskere før ham: Afrikansk nasjonalisme var under sterkt press fra kolonialismen, og kolonialistisk vold og autoritære metoder ble reprodusert i ledelsen av den postkoloniale staten. De prominente statsviterne Levitsky og Way hevder at Zanu-PF har overlevd på grunn av sterke identitetsbånd og post-materiell ideologisk solidaritet, som utviklet seg parallelt med den kollektive opplevelsen av kolonialistisk vold. Vold og autoritære holdninger har følgelig vært avgjørende pilarer i Zanu-PFs måte å styre på siden 1980.

Afrikansk nasjonalisme var under sterkt press fra kolonialismen, og reproduserte kolonialistisk vold og autoritære metoder i sin ledelse av den postkoloniale staten

Spørsmålet er om president Munangagwa kan bryte med denne tradisjonen, eller om den er så innarbeidet i hans regjerings-DNA at han ikke klarer å legge den bak seg. Professorene Bratton og Masunungure mener at Zanu-PFs militariserte regime vil fortsette etter Mugabes fall og påvirke enhver politisk overgang og mulighet for demokratisering. De militære har hatt en viktig rolle i politiske avgjørelser, og det har gjennomsyret statens organer og undergravd økonomien.

Vi heller i retning av å være enige i dette. Selv om det enda er tidlig i Mnangagwas presidentperiode, er vi overbevist om at Mnangagwa er et produkt av sitt miljø, slik det også går fram av hans første prøvende skritt som president.

Hans påståtte hjerteløshet

For det første: Emmerson Mnangagwa har et sterkt rykte på seg for å være en det er lurt å være redd for, på grunn av hans påståtte hjerteløshet. Han påstås å ha hatt en lederrolle under massakrene i Matebeleland, Gukurahundi, tidlig på 1980-tallet. Som minister for statens sikkerhet ledet han Robert Mugabes framstøt for å utslette det da største opposisjonspartiet, ZAPU. Dette skjedde under dekke av å ta et oppgjør med dissidenter. Hærens femte brigade, som hadde fått sin opptrening i Nord-Korea, ble tatt i bruk. Resultatet var tap av over 20.000 menneskeliv, ifølge The Catholic Commission for Justice and Peace og The Legal Resources Foundation.

I dag ville vi kalt dette et folkemord. Og i sin første regjering har Mnangagwa nå utnevnt ingen ringere enn general Perrence Shiri til minister for land og jordbruk – mannen som var øverste leder for nettopp den femte brigade da dette foregikk.

Ved valget i 2000, det første valget MDC deltok i, hadde Mnangagwas distrikt, Kwekwe, det høyeste antallet tilfeller av politisk vold. Det samme var tilfelle i alle senere valg, og han tapte hver gang. Så hans tradisjon for voldelig politikk er godt etablert, det samme er hans mangelfulle merittliste når det gjelder folkelig demokrati.

Ikke en mann for debatt og dialog

For det andre: At Emmerson Mnangagwa ikke kommer fra en tradisjon for at politiske avgjørelser utvikles gjennom debatt og dialog understøttes av de oppgavene han har hatt i tidligere regjeringer. Det har for det meste dreid seg om departementene for statens sikkerhet, forsvar og justis. Bare i en periode etter det mislykte Tsholotsho-kuppet i 2004 hadde han oppgaver som president i nasjonalforsamlingen og minister for distriktsbosetting. Hans sikkerhetsbakgrunn forteller mye, og kom klart til uttrykk også i oppløpet til overtakelsen som president. Når ting ble politisk vanskelige i Zanu-PF, satset han ikke på å få til en politisk dialog – han valgte å rømme, og satte i gang en militær overtakelse under dekke av en rekke juridiske teknikaliteter.

For det tredje: Emmerson Mnangagwa har blitt pekt på i forbindelse med påstått korrupsjon både i Zimbabwe og internasjonalt. Et ekspertpanel oppnevnt av FN navngir Mnangagwa i forbindelse med plyndring og illegale inntekter fra diamantutvinning i Den demokratiske republikken Kongo (DRC). Rapporten navngir også to av Mnangagwas nye statsråder, luftmarskalk Shiri (minister for land, jordbruk og bosetting i distriktene) og generalmajor SB Moyo (utenriksminister med ansvar også for internasjonal handel.) Begge disse ministrene er på papiret høyt kvalifisert for sine nye jobber, Moyo med en phd i internasjonale relasjoner og Shiri med en master i utviklingsstudier, men det er uklart om disse generalene, som begge spilte nøkkelroller under maktskiftet, har trådt tilbake fra sine militære oppgaver.

En smart aktør

Mnangagwa har overlevd til nå i stor grad fordi han er en smart aktør, noe også Mugabe tidligere har framholdt i en tale: Han er en mann som du stadig vekk hører er innblandet i ting, men som du aldri kan finne bevis mot. Han har også rykte på seg for å være en solid forretningsmann, men hva han driver med er det ingen som helt vet. Det sies at han er næringsvennlig og interessert i økonomisk vekst, og noen av hans første tiltak som president avspeiler kanskje dette.

Om man skulle anta noe om den nye presidenten, ville det dermed være nærliggende å foreslå at han kommer til å bruke press og autoritære hersketeknikker, fordi alt i hans politiske erfaring og praksis peker i den retningen. Men kanskje vi tar feil, og kanskje vi bør prøve å vurdere presidenten på bakgrunn av de uttalelsene han har kommet med og det han har gjort siden han ble tatt i ed.

Et ekspertpanel oppnevnt av FN navngir Mnangagwa i forbindelse med plyndring og illegale inntekter fra diamantutvinning i Den demokratiske republikken Kongo (DRC)

De fleste zimbabwere er enige om at den nye presidenten sier mye som virker bra. Han har blant annet kuttet kostnader og delegater til Zanu-PFs kongress i desember, han har sagt at han støtter en sparsommelig holdning, han har ikke tatt imot limousinen som følger med jobben og han har utstedt et ultimatum om tilbakeføring av utenlandsk valuta som er plassert i utlandet – tilbakeføring skal skje innen utgangen av et tre måneder langt amnesti, hvis ikke risikerer man å bli straffeforfulgt. Det er ingen tvil om at dette er nye toner, men det er likevel etter vår mening viktigere å følge med på hvordan presidenten gjør ting, enn på hva han sier – veien til helvete er som man vet brulagt med gode hensikter.

President Mnangagwa har foreløpig regjert ved hjelp av dekreter. Denne praksisen er til nå ikke blitt utfordret, for «folket» liker det han sier og gjør. Men hva slags land er dette, som regjeres av presidentdekreter, samtidig som man har et arbeidende parlament og en dømmende makt som fungerer? Mange, både i Zimbabwe og i verden for øvrig, ser ut til å beundre denne mannen og feire det han gjør. Men man skal ikke se bort fra at når man en gang oppdager at makten nok en gang er samlet på få hender og at man blir styrt av dekreter, er det for sent.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Ruth Fremson/The New York Times/NTB Scanpix

Bokanmeldelse

«Lives of Great Men» - om å leve og elske som homofil afrikansk mann

Nigerianske Chike Frankie Edozien, professor i journalistikk ved New York University, har skrevet en selvbiografisk bok om livet som homofil afrikansk mann. Boka har fått flere priser og tildels overstrømmende anmeldelser. Olav André Manum anmelder boka for Afrika.no:

På Oslo Pride:

Kenyansk homoaktivist og kvinneforkjemper

–Det er ingenting med meg som er normalt, sier Denis Nzioka (33) med et smil. Den kenyanske homoaktivisten og kvinneforkjemperen står opp for marginaliserte hver eneste dag.

Foto: Guri C Wiggen

Pågrepet etter å ha kritisert arbeidsministeren:

Ytringsfrihet truet før valget i Mali

Hvor langt er den sittende regjeringen i Mali villig til å gå for å holde på makten? I forkant av valget i juli i år er det blitt farlig for journalister å publisere folks meninger. Da ringer bjeller det internasjonale samfunnet ikke bør overhøre.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe