Afrika.no Meny
Debattinnlegg:

Kenya: Et godt gjennomført valg

Foto: NTB Scanpix/AFP

Kenyas opposisjonsleder Raila Odinga bør nå vise seg som en verdig taper, skriver Tore Westberg. Her er Odinga til stede i kenyansk høyesterett da opposisjonens klage om angivelig valgfusk ble behandlet. Foto: NTB Scanpix/AFP

Jeg har i 20 år ønsket at Raila Odinga skulle få sin sjanse som president i Kenya. Nå må han vise at han er en verdig taper, skriver Tore Westberg i dette leserinnlegget.

Clifford Okwany gir 2. august et svært pessimistisk bilde av forberedelsene til valget i Kenya, som ble gjennomført 8. august. Artikkelen føyer seg inn i rekken av advarsler som omtrent hele den internasjonale pressen har stått for. Det virker som om mange fortsatt er preget av det voldelige etterspillet etter valget i 2007, altså for ti år siden. Siden den gang har Kenya fått en ny grunnlov, og det ble gjennomført et svært fredelig valg i 2013. Hvorfor ikke ta med dette, Okwany?

Vi har nettopp vært vitne til at et svært komplisert og sammensatt valg (president, senatorer, guvernører, parlamentsmedlemmer og fylkesstyremedlemmer) har blitt gjennomført raskt, fredelig, profesjonelt, åpent, tillitvekkende og nøytralt. Vi snakker om 40.000 stemmelokaler og mer enn 15 millioner velgere. Av forhåndsregistrerte velgere stilte faktisk 80 prosent opp den ene valgdagen man hadde til rådighet.

Opposisjonens presidentkandidat Raila Odinga, som tapte valget, står nå fram som en bitter mann som forsøker å underminere valgkommisjonen (IEBC). Han hevder, på tynt grunnlag, at valgkommisjonens database var hacket. På tv viste han fram datautskrifter som skulle bevise dette, men selv IT-amatører i Nairobis mange små verksteder så umiddelbart at utskriftene var fra Microsoft, mens IEBC bruker Oracle. Odinga har også hevdet at det faktum at sittende president Uhuru Kenyattas ledelse lå på rundt 54 prosent gjennom mesteparten av opptellingen er et tegn på at det var lagt inn algoritmer i rapporteringen på tv. En presidentkandidat bør stille med bedre IT-rådgivere når han vet at hans utspill kan medføre risiko for voldelige protester fra noen av hans tilhengere.

Enkel matematikk

Et kenyansk presidentvalg dreier seg egentlig om ganske enkel matematikk. Store etniske grupper, som også enkelt kan kobles til konkrete fylker, består av luo, kikuyu og kalenjin. Disse stemmer slik de får beskjed om fra sine etniske ledere. Tradisjonelt har også kamba, luhya og kisii gjort det. Under valget i 2013 lagde jeg et regneark basert på registrerte velgere i de 47 fylkene. Jeg tok utgangspunkt i at 97 prosent av kikuyuer og kalenjin ville stemme på Kenyatta og at 97 prosent av luoer ville stemme på Odinga. Jeg bommet med 0,2 prosent. Det var nok noe flaks, men poenget mitt er at kenyanere stemmer etnisk og ikke basert på saker.

Disse tallene er åpent tilgjengelig for alle og enhver. På IEBCs hjemmeside kan man se alle tallene, helt ned til lokalnivå. Vi vet også at både opposisjons- og regjeringskoalisjonene hadde vitner i hvert enkelt valglokale, og selve stemmingen foregikk faktisk biometrisk. Det var ikke lett, som tidligere, å få stemmer fra avdøde personer. Valget har av internasjonale observatører blitt betegnet som et av Afrikas fredeligste, mest transparente og profesjonelle valg noensinne.

Positive utslag

Vi må huske at Kenya har 47 millioner fredelige innbyggere. Det er verdt å fokusere på de positive utslagene av dette valget. Flere kvinner har blitt valgt inn som senatorer for første gang. Til forskjell fra tidligere har flere kvinner, handicappede og unge partiuavhengige blitt valgt til viktige posisjoner, mens de tidligere ble nominert inn. I mange fylkesstyrer har mer enn 70 prosent av medlemmene blitt kastet på grunn av korrupsjon og maktmisbruk. I Nairobi ble de fattiges representant valg til guvernør, på tvers av stammetilhørighet.

Et poeng som få internasjonale medier har fått med seg og som Okwany heller ikke nevner, er at den nye grunnloven har desentralisert makten i Kenya betydelig. Det er ikke lenger slik at ”winner takes all”. Det er trolig hovedgrunnen til at Odinga fikk så liten støtte til aksjoner fra en del av sine partifeller – de har vunnet andre poster som parlamentsmedlem, senator eller guvernør.

Opposisjonen har hevdet at dette såkalte stjålne valget har krevd over 100 menneskeliv. Det er rikitg at det har vært noe uro i enkelte områder, men Kenyas menneskerettighetskommisjon hevder at 24 er drept under valguroen. Politiet har noen steder vært helt uansvarlige og et barn ble drept i kryssild og et lite barn ble drept under en aksjon i Kisumu. Dette er forkastelig og tragisk.

En bitter mann

Heldigvis har Odinga nå tatt til fornuft og har tatt valgprosessen til høyesterett. Han valgte først å ikke gå rettens vei, slik grunnloven tilsier. Han viste dermed en grunnleggende mistillit til grunnloven, valgsystemet og rettsapparatet, enda han vet at disse institusjonene også er et resultat av de krav han har stilt opp gjennom årene. Slik framstår han som en dårlig taper.

La oss håpe at Odinga også aksepterer rettens avgjørelse når den kommer. Om han skulle tape valget, må han ikke forsøke å mobilisere fattige, unge arbeidsløse i slumområdene som har lite å tape. Der blir det garantert unødvendig vold mellom dem og et brutalt politi. Ingen vinner på det.

Jeg har liten sympati for den vinnende koalisjonen. Jeg har i 20 år ønsket at Odinga skulle få sin sjanse. Det er forståelig at Odinga er bitter. Ingen er i tvil om at Kibaki stjal seieren fra Odinga i 2007/08. Det var regelrett tyveri, og folket betalte for det på verst tenkelige måte. Men nå må han vise at han er en verdig taper.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Thomas Mukoya/NTB/Scanpix/Reuters

Analyse

Krise for kenyansk demokrati

Valg i Kenya har noen kjennetegn: Valgets vinner får all makt. Politiske partier bruker etniske skillelinjer til å bygge sin makt. Den tapende part står liten og svak tilbake, noe som fører til usikkerhet og frykt.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe