Afrika.no Meny
Kommentar:

Nye muligheter i Vest-Sahara-konflikten

Foto: Ole Johan Moe

Kan Marokkos medlemskap i AU gi nytt håp for flyktningene fra Vest-Sahara i Algeries ørken? Foto: Ole Johan Moe

30. januar ble Marokko gjenopptatt som medlem av Den afrikanske union (AU). Det skaper både økt politisk press og nye muligheter til å finne en diplomatisk løsning på den fastlåste konflikten om Vest-Sahara.

Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara ble da også umiddelbart satt på den diplomatiske agendaen av en rekke av AUs medlemsland. Men for å komme videre fram mot en løsning, vil det også være nødvendig å legge press på Frankrike, som bruker sin vetorett i FNs sikkerhetsråd til å støtte Marokko.

Marokko forlot den daværende Organisasjonen for afrikansk samhold (OAS) i 1984, etter at OAS anerkjente Vest-Sahara som en uavhengig stat og et fullverdig medlem. Vest-Sahara var tidligere en spansk koloni, men fra 1975 har størstedelen av området vært okkupert av Marokko.  

En væpnet konflikt mellom marokkanske militære og Frente Polisario, den saharawiske frigjøringsbevegelsen, brøt ut etter kort tid, og først i 1991 klarte FN å fremforhandle en våpenhvileavtale. Avtalen inneholdt vilkår om at en folkeavstemning skulle avholdes året etter, og FN-styrken Minurso ble opprettet for å overvåke våpenhvilen. Men alle FNs forsøk på å gjennomføre folkeavstemninger i tråd med denne opprinnelige fredsavtalen har blitt utsatt, sist i 2002.

Den siste tiden har konflikten blitt tilspisset, både militært, diplomatisk og politisk. I mars i fjor utviste Marokko personell tilknyttet FN-styrken Minurso fra det okkuperte området, og i august ble det bekreftet at Marokko for første gang hadde brutt våpenhvileavtalen fra 1991. Etter 26 år med våpenhvile er denne komplekse konflikten igjen på bristepunktet, og en ytterligere forverring av konflikten vil ha dramatiske konsekvenser langt utenfor Vest-Saharas territorium.

Realpolitikk, næringsinteresser og folkerett i konflikt

Når Marokko nå er tilbake i det afrikanske fellesskapet, er det derfor å håpe at det vil gi ny giv til fredsarbeidet. Folkerettslig sett er konflikten klar, noe både FN, Den internasjonale domstolen i Haag, EU og AU har understreket i sine domsavsigelser og uttalelser. Vest-Saharas selvstendighet er anerkjent av 87 land, og landet er et fast medlem i AU.

 Så hva er det som gjør denne konflikten så vanskelig å løse? Fisk, fosfor og grådighet fra næringslivet er det enkle svaret. Konflikten opprettholdes av at internasjonalt næringsliv samarbeider med private selskaper i det okkuperte området. En utfordring er at internasjonalt næringsliv, stikk i strid med folkeretten, begynte å samarbeide med okkupasjonsmakten om å foreta seismiske undersøkelser etter olje utenfor kysten av Vest-Sahara. De seismiske undersøkelsene, som i første runde ble gjennomført med norske underleverandører, viste at det ikke var betydelige funn av olje utenfor kysten. Enkelte norske rederier er fortsatt medhjelpere i å transportere fosfat ulovlig ut fra det okkuperte området.

For å komme videre mot en løsning er det også nødvendig å legge press på Frankrike, som bruker sin vetorett i FNs sikkerhetsråd til å støtte Marokko

En annen bekymring er regionale sikkerhetsutfordringer. I Marokko oppfattes Polisario ofte som en forlenget arm for nabolandet Algerie, hvor et stort antall flyktninger fra Vest-Sahara har hatt tilhold helt siden konflikten begynte. Vest-Sahara-konflikten presenteres som en forlengelse av tidligere grensekonflikter med Algerie og som et resultat av den kalde krigen. Algeries støtte har imidlertid tidvis vært i direkte konflikt med Polisarios egne ønsker, for eksempel når det gjelder militær opptrapping av konflikten.

Marokko er dessuten en viktig alliert for NATO, og den internasjonale «krigen mot terror» har lenge hatt en førsteprioritet for alle USAs allierte. I tillegg trådte en frihandelsavtale mellom Marokko og USA i kraft i 2006. Marokko er Afrikas femte største økonomi, og således ingen liten aktør.

I 2007 fremmet Marokko et eget forslag til løsning om begrenset regional autonomi for saharawiene, et forslag som ble avvist av Polisario. Dette forslaget ble imidlertid støttet av flere land, også Norge, uten at det ga noen fremgang i fredsarbeidet. Etterhvert gikk de fleste land tilbake til en politisk forståelse av konflikten basert på FNs resolusjoner, Den internasjonale domstolen i Haags avgjørelse og en FN-rapport fra 2002 om saharawienes råderett over egne naturressurser.

Norge og de fire EFTA-landene har siden 2010 vært klare i sin utenrikspolitiske forståelse av  konflikten: Vest-Sahara er å anse som en selvstendig nasjon, og enhver handelsavtale må skille mellom naturressurser på marokkansk og saharawisk territorium.

I den tidligere kolonimakten Spania, som trakk seg ut av Vest-Sahara blant annet etter krav fra FN, har høyeste rettsinstans for slike lovspørsmål kommet med domsavgjørelser i 2014 og 2015 som understreker at det okkuperte territoriet fortsatt er omfattet av spansk lovgivning, og dermed bundet av FNs avkoloniseringsresolusjoner. I mars 2017 uttalte Spanias regjering at vareimport fra Vest-Sahara ikke er omfattet av EUs handelsavtale med Marokko.

Menneskerettigheter og Frankrikes veto

Men uansett om folkeretten og FNs generalforsamling hele tiden har vært tydelig, stopper fredsarbeidet opp når det kommer til FNs sikkerhetsråd. Dette skyldes at Frankrike, som den eneste av de fem faste medlemmene med vetorett i Sikkerhetsrådet, pleier å stemme for den marokkanske posisjonen. Båndene mellom fransk og marokkansk politisk og økonomisk elite alltid har vært nære. Et eksempel: Da Frankrikes tidligere president Sarkozy tapte valget i 2012, ble han og kona invitert på ferie i et av den marokkanske kongefamiliens private palasser.

Minurso er den eneste FN-styrken opprettet etter 1970-tallet som ikke har lov til å rapportere tilbake til FN om menneskerettighetsbrudd, kun om brudd på våpenhvileavtalen. Dette har blitt forsøkt endret en rekke ganger, men er til nå blitt stanset av Frankrike.

Situasjonen i Vest-Sahara virker sterkt inn på menneskerettssituasjonen i Marokko

Dette er uheldig, også fordi situasjonen i Vest-Sahara virker sterkt inn på menneskerettssituasjonen i Marokko. Frem til 1974 støttet Marokko et selvstendig Vest-Sahara. Deler av marokkansk opposisjon ser derfor okkupasjonen i sammenheng med at dette var en særs turbulent periode i Marokkos historie: To mislykkede militærkupp ble gjennomført  i 1971 og 1972, både parlament og øvrige demokratiske institusjoner ble avviklet, og hæren ble omorganisert. Den daværende kongen hadde etter dette behov for en nasjonalistisk seier for å samle landet igjen.

Men å si dette offentlig er risikabelt. Det offisielle politiske standpunktet er at Vest-Sahara tilhører Marokkos historiske territorium, og det kan anses som grunnlovsstridig å bestride denne forståelsen  av landets politiske historie.

Tilbakegang

Frem til 2005 ble det publisert kritiske avisartikler i Marokko om korrupsjon, privatisering av statlige bedrifter og maktsammenblanding i Vest-Sahara. I tillegg kom Sannhetskommisjonen med sin rapport om politiske drap og forsvinninger under de harde 70-årene, og staten utbetalte erstatninger til berørte og etterlatte. FNs besøksordning for saharawiske familier som er splittet og bor på hver sin side av den muren av sand som sammen med verdens største landminefelt deler det okkuperte landet i to, ble også iverksatt.

Men fra 2006 og frem til i dag har det vært en markant nedgang i kritiske artikler, pressefriheten er svekket og sensur av utenlandske medier har økt kraftig. Dette henger sammen med oljejakten utenfor Vest-Saharas kyst og privatiseringen av marokkanske statsbedrifter.

På Reportere uten grenser sin oversikt over vilkår for pressefriheten i verden, har Marokko falt fra en 89. plass  i 2002 til en 131. plass i 2016. Mens Vest-Sahara ifølge Freedom House er sammenlignbart med Nord-Korea når det gjelder sosiale, økonomiske og politiske rettigheter for befolkningen.

I disse dager er spørsmålet om FN-styrkens mandat oppe til ny behandling i Sikkerhetsrådet. Til nå har Frankrike blokkert alle forsøk på å endre Minursos mandat. Vest-Sahara er helt avhengig av at verden legger politisk press på Frankrike slik at de tør å stå opp for Vestens liberale verdier i FN ved å la Minursos mandat inkludere menneskerettigheter.

Kanskje blir 2017 året hvor Frankrike også endelig sier klart i fra at «nok er nok»?


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: NTB Scanpix/AFP

Debattinnlegg:

Kenya: Et godt gjennomført valg

Jeg har i 20 år ønsket at Raila Odinga skulle få sin sjanse som president i Kenya. Nå må han vise at han er en verdig taper, skriver Tore Westberg i dette leserinnlegget.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe