Afrika.no Meny
Kommentar

Hvor er ‘afrikaneren’ i Afrikastudier?

Feministen og professoren Amina Mama fra Nigeria er en viktig afrikansk stemme i Afrikastudier.

‘Afrikaneren’ må få slippe til og innta sin rettmessige plass i Afrikastudier. Ikke som en symbolsk gest, men som en anerkjennelse av at afrikanere alltid har produsert kunnskap om sitt eget kontinent.

Tidligere i år inviterte den eritreisk-etiopiske masterstudenten Miriam Siun fra Senter for Afrikastudier ved Universitetet i Leiden meg til å holde étt av to innledningsforedrag om spørsmålet «Hvor er afrikaneren i Afrikastudier?». Jeg valgte å innta et langsiktig perspektiv, og erklærte at afrikanere alltid har produsert kunnskap om Afrika, selv om man ofte har foretrukket å overhøre deres bidrag, og i enkelte tilfeller bevisst har brakt dem til taushet.

Hva er en ‘afrikaner’ i vår tid?

Først - til dere som spør: Hva er en ‘afrikaner’ i vår tid - en tid som kjennetegnes av sammensatte statsborgerskap og transnasjonale strømmer av varer, ideer og mennesker?  En ‘afrikaner’ er en som i enkleste forstand har fødested i eller blodsbånd til Afrika. Men enda viktigere er det at en ‘afrikaner’ har en psykologisk tilknytning til kontinentet og er politisk engasjert i dets utvikling.

Så, til dem som som undrer seg over hva som er målsetningen bak Afrikastudier som eget akademisk fagfelt: Fagets mål er konstant å prøve ut og vurdere epistemologiske, metodologiske og teoretiske metoder i studiet av Afrika, og samtidig sørge for at Afrika og afrikanske folk er i fokus, som subjekter heller enn objekter.

Hvorvidt dette er et mandat afrikanister har greid å leve opp til, er verdt å drøfte.

Kunnskap er makt

Det er ingen tvil om at de som produserer kunnskap om noe, også har stor makt over det. I den forstand er Afrikastudier stadig et kolonisert rom, et rom som florerer av feilaktige framstillinger, homogenisering og essensialisering om Afrika.

Dagens kunnskapsproduksjon om Afrika domineres av et lite utvalg ikke-afrikanere som har posisjonert seg strategisk som de toneangivende stemmene i det 21. århundrets kappløp om innflytelse, som om Afrika var et tabula rasa uten egne intellektuelle og egen akademisk produksjon.

Mens de tidlige akademiske fortellingene om Afrika baserte seg på kolonialistiske ekspedisjoner, misjonsreiser og antropologiske etnografier, domineres dagens kunnskapsproduksjon av et lite utvalg  ikke-afrikanere som har posisjonert seg strategisk som toneangivende stemmene i det 21. århundrets kappløp om innflytelse, som om Afrika var et uten egne intellektuelle og egen akademisk produksjon. Denne formen for usynliggjøring er ikke bare problematisk, den er farlig.

Kravet om en avkolonisering av Afrikastudier oppsto lenge før den senere tids bevegelse for å «Decolonise the University» og #RhodesMustFall-kampanjen. 

Kravet om en avkolonisering av Afrikastudier oppsto lenge før #Rhodes Must Fall, skriver forfatteren.

Et møte i African Studies Association (ASA) i Montreal i 1969, for eksempel, hvor organisasjonen for første gang hadde invitert en stor gruppe Afrika-baserte akademikere, ble preget av at flere svarte amerikanske afrikaforskere uttrykte bekymring for at Afrikastudier i for stor grad var preget av institusjonell rasisme. På ASA i Seattle i 1972 ble problemstillingen reist i en forelesning av professor Oyekan Owomoyola, som spurte: I hvilken grad har afrikaforskningen levd opp til sitt ideal om å skape og fremme kunnskap om Afrika som har andre hensikter enn utnytting av kontinentet?

Hvordan en best skal produsere kunnskap om Afrika er et etisk dilemma, ikke bare en epistemologisk vurdering, både for afrikanere og ikke-afrikanere, påpekte den nigerianske feministiske akademikeren Amina Mama i et innledningsforedrag under ASAs 49. årlige møte i San Fransisco i 2006. Hun spurte: «Kan vi utvikle studiet av Afrika slik at det i større grad uttrykker respekt for afrikanske folks liv, deres kamper  og deres agendaer?»

Se Amina Mamas møte med #Rhodes Must Fall her:

Undervurdert, avvist, ikke publisert

Etter Mamas mening har afrikanister i Amerika vært delaktige i å fremme en kolonialistisk og patriarkalsk orden ved å avvise afrikanske tenkeres intellektuelle agenda. Hun utfordrer det hun kaller «eksternaliseringen av Afrikaforskningen», som ukritisk baserer seg på begreper og metoder som er utviklet utenfor Afrika, og som omformer høyst komplekse prosesser til simplistiske, homogene forestillinger  om Afrika.

Som både Mama og andre har vist, er publisering om Afrika preget av en strukturell ulikhet som gjør at afrikanere ofte blir undervurdert eller avvist. Denne påstanden underbygges av en nylig publisert artikkel som viser en generell nedgang i antall artikler publisert av Afrika-baserte forskere i de ledende tidsskriftene African Affairs og Journal of Modern African Studies over en periode på 21 år, fra 1993 til 2013. Dette skjer til tross for en jevn økning i innsendte bidrag fra Afrika-baserte forskere.

Nye afrikansk-ledede tidsskrifter

Forrangen til tidsskrifter publisert av ikke-afrikanere blir imidlertid utfordret av nye afrikansk-ledede tidsskrifter som Feminist Africa, grunnlagt av Mama, og Journal of West African History, grunnlagt av Nwando Achebe. I tillegg kommer plattformene som det Dakar-baserte Council for the Development of Social Science Research in Africa (CODESRIA) har tatt initiativ til, og som jevnlig publiserer forskning fra afrikanere både på og utenfor kontinentet.

En økning i alternative publiseringskanaler for afrikansk forskning fritar imidlertid ikke ikke-afrikanske utgivere, redaktører og anmeldere fra å ta tak i de åpenbare skjevhetene innen sitering og publisering på feltet.

I lys av alt dette er det på sin plass å stille det grunnleggende spørsmålet: Hvor blir ‘afrikaneren’ av i Afrikastudier?

En sunn dose radikalt forfatterskap

Som liberier som har studert Afrika både i Nord-Amerika (Howard-universitetet), i Afrika (Universitetet i Ghana; Cape Town-universitetet) og i Europa (Oxford-universitetet) har jeg oppdaget at i hvilken grad ‘afrikaneren’ i Afrikastudier er skjult eller synlig, er fullstendig avhengig av de involverte kunnskapsprodusentenes politikk, det tilknyttede universitetets etikk, deres pedagogikk og metoder, og deres grad av engasjement for kontinentet og dets befolkning.

Som bachelorstudent i Afrikastudier ved Howard-universitetet fra 2000 til 2004 ble jeg foret med en sunn dose radikalt forfatterskap om Afrika, inkludert arbeider av kenyanerne John Mbiti og Ali Mazrui, og den senegalesiske egyptologen Cheikh Anta Diop. Vi ble også eksponert for bidrag fra diasporatenkere som guyanske Walter Rodney, kjent for How Europe Underdeveloped Africa, den innvandrede liberieren Edward Wilmot Blyden og de revolusjonære filosofene Aimé Césaire og Frantz Fanon fra Martinique.

Som bachelorstudent i Afrikastudier ved Howard-universitetet fra 2000 til 2004 ble jeg foret med en sunn dose radikalt forfatterskap om Afrika, inkludert arbeider av kenyanerne John Mbiti og Ali Mazrui, og den senegalesiske egyptologen Cheikh Anta Diop

Howard, det første universitetet som fikk et doktorgradsprogram i Afrikastudier og som nå tilbyr både bachelor- og mastergrader innenfor feltet, ga meg en solid introduksjon til diasporaforskeres og afrikanske forskeres arbeider. Over to tredeler av foreleserne mine var afrikanske akademikere fra Afrika.

Frantz Fanon, Cheich Anta Diop, Aimé Césaire

I løpet av det semesteret jeg tok ved Universitetet i Ghana i Legon i 2002, ble jeg minnet om at kunnskap om Afrika består av mer enn kontinentets  historie, politikk og «utvikling». Ved Legons Institutt for Afrikastudier lærte jeg å verdsette Afrikas estetikk, gjennom studier av skjønnlitteratur, drama, visuell kunst og dans, produsert og undervist av afrikanere.

Da jeg senere (2003) studerte et semester ved Cape Town-universitetet (UCT) og tok mastergradskurs ved deres Senter for Afrikastudier, ble jeg undervist av en overveiende afrikansk stab med en post-kolonial orientering som hedret de intellektuelle bidragene fra Fanon, Diop, Edward Said og Gayatri Spivak.

Som liberier som har studert Afrika både i Nord-Amerika, Afrika og Europa har jeg oppdaget at i hvilken grad ‘afrikaneren’ i Afrikastudier er skjult eller synlig, er fullstendig avhengig av de involverte kunnskapsprodusentenes politikk, det tilknyttede universitetets etikk, deres pedagogikk og metoder, og deres grad av engasjement for kontinentet

Masteren i Afrikastudier ved Oxford, etablert i 2005, var mer tradisjonell og konservativ. En tredel av professorene jeg studerte under var av afrikansk opphav, men studiematerialet var av antropologisktype og preget av mannlige europeiske tenkere. Det var likevel noen forsøk på å løfte fram verker av enkelte afrikanere, som Kongos V.S. Mudimbe, Ugandas Mahmood Mamdani og Nigerias Oyenronke Oyewumi, som med boken The Invention of Women: Making an African Sense of Western Gender Discourses fra 1997 la fram en post-kolonialistisk feministisk kritikk av den vestlige forståelsen av kvinners rolle i Nigeria før kolonitiden.

Afrikastudier tilbake til Afrika?

Mine erfaringer fra å studere Afrika på tre forskjellige kontinenter, ved fire svært forskjellige institusjoner, har gjort det klart for meg at hvorvidt ‘afrikaneren’ i Afrikastudier skjules eller løftes fram er avhengig av verdensbildet og de politiske forpliktelsene til dem som produserer og viderefører kunnskap. Ved å påpeke at diskusjonen om hvor ‘afrikaneren’ er i Afrikastudier er uttrykk for et etisk dilemma, kan man illustrere overfor både afrikanske og ikke-afrikanske akademikere viktigheten av en selvgranskende, ydmyk og ansvarlig tilnærming til kontinentet og dets folk.

Eller, som Owomoyela har foreslått: Kanskje en mer radikal tilnærming til å få ‘Afrika’ inn i Afrikastudier igjen er å få Afrikastudier tilbake til Afrika.

Dette kan være oppnådd når:

1. Det er etablert en kanon av akademisk litteratur produsert av afrikanere som er obligatorisk lesning for alle verdens programmer i Afrikastudier. Den må omfatte verker av både menn og kvinner, skrevet på flere språk og på tvers av fagdisipliner innen samfunnsvitenskapene, naturvitenskapene og humaniora.

2. Ikke-afrikanske skribenter respekterer autoritative røster fradet afrikanske kontinentet ved å sitere dem jevnlig og aktivt anerkjenne deres bidrag til feltet.

3. Åpen tilgang til publikasjoner om Afrika er normen heller enn unntaket, slik at Afrika-baserte forskere har tilgang til og kan kritisere og delta i kunnskapsproduksjonen om kontinentet.

4. Flere afrikanske forskere (basert i Afrika eller andre steder) er med i redaksjonene for de viktigste tidsskriftene for Afrikastudier, både som redaktører og som deltakere i fagfellevurdering, slik at de kan påvirke disse tidsskriftenes forskningsagenda.

5. Afrikanske universiteter støtter og verdsetter forskning av høy kvalitet om Afrika, gjennom forskningsstøtte til fakultetsansatte, en lønn som er til å leve av, tid til å skrive og publisere, og støtte til abonnementer på relevante tidsskrifter.

Slike tiltak, blant andre,vil gjøre det mulig å  bringe ‘afrikaneren’ inn i Afrikastudier på en effektiv måte, ikke som en symbolsk gest, men som en anerkjennelse av at afrikanere alltid har produsert kunnskap om sitt eget kontinent.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Jacky Naegelen/Reuters/NTB-Scanpix

Bokanmeldelse:

Afrika på afrikanernes premisser

Senegals mestselgende bok i 2016 var essayet «Afrotopia» av Felwine Sarr, en bok som kritiserer både Afrikas etteraping av Europa og Europas diskursive hegemoni om Afrika.

Foto: Julie Messel

Somalisk kultur:

Hvordan uttrykke en somalisk identitet i utlendigheten?

De er profilerte og høyt skattede kunstnere og forskere født i Somalia, og har sitt virke i USA, Canada og Storbritannia. - Men vestens somaliske narrativer blir vi aldri kvitt, sier somalisk-canadiske Safia Adid.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe