Afrika.no Meny
Angolas president dos Santos:

Den ubestridte hersker hinter om avgang, men går ikke - enda

Foto: Louise Redvers/IPS

President dos Santos har nærmest ubestridt makt i Angola. Men hvor lenge kan han egentlig bli sittende? Foto: Louise Redvers/IPS

Den 11. mars kunngjorde Angolas president José Eduardo dos Santos, nokså overraskende, at han vil trekke seg fra «aktivt politisk liv» i 2018. Kunngjøringen mottas med dyp skepsis. Og det store spørsmålet er om noen i det hele tatt kan ta over presidentmakta slik den er utformet i dag, med nesten eneveldig makt.

Den korte kunngjøringen etterlot mange spørsmål. Hva mente han for eksempel med å si at han vil trekke seg fra aktivt politisk liv? De fleste Angola-kjennere og ikke minst angolanere har hørt presidenten melde sin avgang før. Noen tror på hans ord om at han vil gå av i 2018, men de fleste velger å forholde seg til at presidenten fortsatt er Angolas ubestridte hersker.

Den notoriske knappheten og mangetydigheten i dos Santos’ offentlige uttalelser har vært et kjennetegn ved hans udemokratiske lederstil siden han kom til makta for 37 år siden. Etter de mange antydningene følger alltid spekulasjoner og, innad i systemet, famlende forsøk på å tolke «hva sjefen egentlig mente». Dette har vært et politisk spillerom dos Santos har visst å utnytte.


Grunnloven gir presidenten en myndighet og et fravær av kontrollmekanismer som er få statsledere forunt, også i afrikansk sammenheng.

Men klokka tikker for 73-årige dos Santos. Ryktene om at han er syk blir sterkere for hver gang han gjør en kort og anstrengt offentlig opptreden, hvor TV-bildene viser en annen versjon av dos Santos enn den elegante presidenten på de retusjerte offisielle bildene. At helsa kan komme til å bli et hinder, er enda en faktor som gjør at spørsmålene om hans avgang og etterfølger presser seg fram. Presidentens ukonvensjonelle signal om å først ta gjenvalg, og så gå av, kan tolkes som et forsøk på å kjøpe seg noen måneder – og slik utsette den sensitive og potensielt eksplosive prosessen for å velge/utpeke en etterfølger.

Angolas egenartede valgsystem

Prosessen bør uansett forstås i lys av «spillereglene» som er gitt i Angolas forfatning, samt av presidentens formidable myndighet og hans økonomiske og uformelle makt.

Angolas forfatning forutsetter: 1) Det skal avholdes ordinært valg i 2017 for perioden fram til 2022, hvor velgerne skal velge sin foretrukne partiliste; 2) listetoppen på lista som får flest stemmer blir Angolas president; og 3) andrekandidat på lista som får flest stemmer blir visepresident; 4) i tilfelle presidenten trekker seg (eller av andre grunner ikke kan være president), overtar visepresidenten embetet for resten av mandatperioden.

Det holdes altså ikke presidentvalg i Angola.

Regjeringspartiet MPLA antas å vinne neste valg, slik de vant de foregående to valgene på 2000-tallet, på omstridt vis, med henholdsvis 82 og 72 prosent flertall. Derfor blir det avgjørende hvem MPLA nominerer til toppstillingene. Siden José Eduardo dos Santos også er leder for partiet, antas det at han har avgjørende innflytelse på nominasjonsprosessen. Av dette kan man lese følgende: Dersom dos Santos igjen stiller til valg i 2017 og trekker seg i 2018, blir Angolas neste president i praksis utpekt gjennom MPLAs nominasjonsprosess allerede nå i 2016, eller tidlig i 2017. 

Nesten eneveldig makt

I løpet av 37 år ved makta har personen José Eduardo dos Santos skaffet seg et enormt nettverk av politiske klienter, det vil si folk som er avhengige av ham personlig eller av de søkkrike generalene/forretningsfolkene og familiemedlemmene rundt ham. Sønnen hans, Zenú, leder Angolas «oljefond», og datteren Isabel går for å være Afrikas rikeste kvinne. Etter et tiår med økonomisk oppgang var dos Santos i en unik posisjon da den nye grunnloven ble laget i 2010. Den systematiserte og formaliserte innarbeidet praksis og sementerte presidentens personlige makt, og er dermed som skreddersydd for José Eduardo dos Santos.

Mange påpeker at dos Santos har som overordnet mål å beskytte seg selv og familiens interesser. Dette nærer ryktene om at han vil forsøke å overføre makta til et av barna.

Grunnloven ble vedtatt av MPLAs absolutte flertall i nasjonalforsamlingen, mot opposisjonens få stemmer. Den gir presidenten en myndighet og et fravær av kontrollmekanismer som er få statsledere forunt, også i afrikansk sammenheng. Oversikten under oppsummerer de rettighetene grunnlovens seksjon III gir presidentens ulike roller:

SOM STATSOVERHODE:

  • Utpeke og avsette ministre, viseministre, statssekretærer, provinsguvernører, viseguvernører, riksadvokatene, sentralbanksjefen, ambassadørene
  • Utpeke dommere av høyesterett, forfatningsretten, riksrevisjonen, den militære høyesteretten
  • Utskrive valg & folkeavstemninger
  • Erklære krig og fred, unntakstilstand og mobilisering
  • Ratifisere internasjonale avtaler
  • Benåde dømte eller redusere straff
  • Oppløse parlamentet

SOM REGJERINGSSJEF:

  • Definere og lede politisk retning, regjeringens sammensetning (av ministre) og organer og departementer, og disses funksjoner
  • Lede ministerrådet
  • Fremlegge budsjettet for nasjonalforsamlingen
  • Dirigere statens tjenester og forvaltning.
  • Nedlegge veto (i praksis) mot nasjonalforsamlingens lovforslag
  • Utstede presidentdekreter med status som midlertidige lover

SOM ØVERSTKOMMANDERENDE:

  • Utpeke og avsette generalstabssjefen, alle befalshavende offiserer og politisjefen, samt øverstkommanderende for politi, etterretning og sikkerhetstjenestene  
  • Innkalle til og lede nasjonalt sikkerhetsråd

Annen lovgivning gir ham i tillegg utvidede fullmakter i investeringssaker og landspørsmål. Som om ikke dette var nok, kan presidenten ikke avsettes ved riksrett. Og kanskje mest oppsiktsvekkende av alt: Forfatningsdomstolen avgjorde i 2014 at nasjonalforsamlingen ikke kan holde hverken presidenten eller hans representanter (ministre) ansvarlig.

Dagens grunnlov gir presidentembetet myndigheter som er skrevet for å formalisere dos Santos’ makt, av juridiske rådgivere som sto dos Santos nær, i en periode der han utøvde nær ubestridt makt innad i MPLA. Trolig var disse «grunnlovsmennene» ikke i stand til å forme en rolle for fremtidige presidenter. Den nåværende politiske lammelsen i spørsmålet om dos Santos etterfølgelse bærer derfor preg av at Angola i realiteten trenger mer enn en ny president – landet trenger en ny grunnlov som begrenser presidentmakten!

Oljekrise og økende press

Angola er midt i en dyp økonomisk krise som raskt har fått store konsekvenser for vanlige angolaneres velferd. I tillegg preges landet av politiske spenninger som har oppstått som følge av økende undertrykking av myndighetenes motstandere. Sør i landet meldes det om områder med langvarig sult. Presset «nedenfra» øker merkbart. Oljealderen vil uunngåelig nærme seg slutten, ikke bare fordi oljeprisene er lave, men også fordi Angolas oljereserver er lave.


Dessverre ser det ut til at de fleste veier leder mot ustabilitet.

Dos Santos regime er bygd rundt fordeling av oljerikdommen, hovedsakelig til en liten elite, og har ikke lykkes i å skape en variert økonomi. Den økonomiske og sosiale krisa vil trolig slå over i en politisk krise, for presidentens politiske motstandere innad i MPLA-eliten står overfor følgende valg: Å tolerere dos Santos ledelse, uansett hvor mye intern og ekstern kritikk hans styresett får – eller å risikere den ustabiliteten det ville innebære å forsøke å presse han fra makta.

Maktoverføring til barna?

Dos Santos vet at framtidsutsiktene for lengesittende statsledere i Afrika ikke er gode etter at de mister makten. Selv de mest tiltrodde medarbeidere har en tendens til å falle sine forløpere i presidentstolen i ryggen. Mange påpeker at dos Santos har som overordnet mål å beskytte seg selv og familiens interesser. Dette nærer ryktene om at han vil forsøke å overføre makta til et av barna. Nåværende visepresident Manuel Vicente er trolig ikke aktuell, siden han er anklaget for korrupsjon i Portugal og offentlig uthengt som den ansvarlige for dårlig administrasjon av statsoljeselskapet Sonangol. Forsvarsminister João Lourenço nevnes som aktuell.

Det virker overveiende sannsynlig at dos Santos igjen stiller som listetopp i 2017 – hvis ikke ville han vel helt enkelt kunngjøre at han ikke tar gjenvalg. Om han trekker seg i 2018, vil avhenge av om han føler seg trygg. Om han blir pressa fra makta, kan en vente seg store interne oppgjør om hvem som skal ta over presidentens altfor vide fullmakter. Et forsøk på å innsette et av barna som visepresident vil også gjøre regimet ustabilt både internt og eksternt. Hvis partiet nominerer João Lourenço som visepresident, vil dos Santos ha sterkere grunner til å bli sittende, mens hans fiender vil fristes til å presse han fra makta.

Dessverre ser det ut til at de fleste veier leder mot ustabilitet.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Ole Johan Moe

Kommentar:

Nye muligheter i Vest-Sahara-konflikten

30. januar ble Marokko gjenopptatt som medlem av Den afrikanske union (AU). Det skaper både økt politisk press og nye muligheter til å finne en diplomatisk løsning på den fastlåste konflikten om Vest-Sahara.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe