Afrika.no Meny
Burundi

Kjemper for å bevare et skjørt demokrati

Burundis demokrati utfordres av presidentens forsøk på å klamre seg til makten. Foto: Dave Proffer (CC 2.0)

President Pierre Nkurunziza i Burundi trosser grunnloven og stiller som presidentkandidat for tredje gang. Tusener har tatt til gatene i protest, og AU krever nå utsettelse av valget. Vil et sterkt sivilsamfunn og internasjonal støtte kunne hindre presidenten i å klamre seg til makten?

Det har lenge ulmet under overflaten i Burundi. Spenninger mellom hutuer og tutsier har gjennom flere perioder ført til omfattende lidelser og drap. I 1972 eskalerte etnisk vold til å ta livet av rundt 100 000 mennesker, og førte til store flyktningstrømmer i regionen. Fra 1993 til 2006 var landet rystet av en ny borgerkrig som brakte med seg enorm lidelse og ytterligere brøt ned tilliten mellom de to folkegruppene. President Pierre Nkurunziza kom til makten i 2005, og landet har siden da hatt en skjør fred og gjennomført et relativt fredelig valg i 2010. Burundiere flest er svært stolte over demokratiet og ytringsfriheten som har rådet. Nabolandet Rwanda har langt større økonomiske muskler, men innbyggerne i Burundi har til gjengjeld hatt muligheten til å ytre seg uten særlig frykt for vold og vilkårlig fengsling. Alt dette tok imidlertid slutt 25. april i år, da presidenten bestemte seg for å stille som presidentkandidat for en tredje periode.

Presidenten som ikke vil gi fra seg makt

Demokratiet i Afrika som helhet har fått en sterkere posisjon de siste årene. Nylig har vi sett fredelige maktovertakelser både i Zambia og Nigeria. President Pierre Nkurunziza derimot tvilholder på makten. Han har lenge varslet at han vil stille som kandidat igjen, selv om han allerede har sittet to perioder. Både landets grunnlov fra 2005 og maktdelingsavtalen som ble forhandlet frem i Arusha i år 2000 fastslår at en president kun kan sitte i to perioder. Nkurunziza hevder at han kan stille som kandidat igjen med begrunnelsen at første gang han ble valgt, var det parlamentet og ikke folket som valgte ham som president. Denne fortolkningen er sterkt omstridt, og mange har tatt til gatene i protest.

Landets grunnlovsdomstol har konkludert med at det ikke er grunnlovsstridig at presidenten stiller til en tredje periode. Domstolen er imidlertid ikke uavhengig. Det har kommet frem tvangsbruk og trusler fra myndighetene mot dommerne. Domstolens visepresident nektet å signere dommen, og ble nødt til å rømme landet bare timer før kunngjøringen. Presidentens forsøk på å klamre seg til makten har resultert i protester både i hovedstaden Bujumbura og etterhvert også i andre byer i landet. Denne gangen handler ikke konflikten om etnisitet, men om en grunnlov som ikke blir respektert og politiske rettigheter som blir fratatt folket. Svaret på protestene fra regjeringen har vært vold, vilkårlige arrestasjoner og stengte radiokanaler. Nå er det kun statsstyrte medier som får lov til å operere i Burundi, og sosiale medier blir også blokkert.

Internasjonale protester

I kjølvannet av protestene i Burundi har det også vært internasjonale protester, fra alt fra EU og USA til Den afrikanske union (AU) og Det østafrikanske fellesskap (EAC). Styreformann i AU, Nkosazana Dlamini Zuma, har vært i gjentatte møter med regjeringen i Burundi, og fordømmer volden og drapene som fulgte etter at presidenten kunngjorde at han vil stille til en tredje periode. På grunn av volden og flyktningstrømmen ut av landet mener de at forholdene ikke ligger til rette for et fritt og rettferdig valg, og oppmoder sterkt til utsettelse av valget.

En potensiell krig i Burundi vil påvirke hele regionen, som allerede er preget av uroligheter og terror. Her i Norge har Burundisk Solidaritetsforening hatt en markering foran Stortinget hvor de ber oss om å vende blikket mot det som skjer i Burundi. Norge gir mye bistand til Burundi, og store deler av denne bistanden blir kanalisert til tiltak for godt styresett. Da må vi også være tydelige overfor regjeringen på at de grove menneskerettighetsbruddene som foregår nå ikke er akseptable. 

Artikkelen sto på trykk i Ny Tid 20.05.15.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe