Glimrende om Angolas elite

Få land av en viss størrelse er så understudert og underdekket som Angola. Et høyt prisnivå, den portugisiske språkbarrieren, kompliserte innreisebestemmelser og et regime med avsmak for forskere og journalister har gitt Angola et slør av mystikk og ugjennomtrengelighet. Med sin nye bok om det angolanske regimets Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA) gylne tiår fra borgerkrigens slutt i 2002, gjør Oxford-forskeren Ricardo Soares de Oliveira landet tilgjengelig på en helt ny måte for alle med interesse for Afrika og Angola.

Magnificent and Beggar Land kombinerer en akademisk tilnærming, med fokus på komplekse historiske årsaksforhold og hyppige referanser til forskning, med en levende dokumentarisk form som driver leseren videre. Med sin brede kunnskap og tilgang til eliteinformanter gir Oliveira leseren et sjeldent innblikk i den lyssky eliten og deres reelle prioriteringer – som til tross for vidløftig retorikk om nasjonsbygging og fordeling - i essens dreier seg om å sikre regimets overlevelse og berike dets indre krets.

Det gylne tiåret

Tiåret som fulgte den angolanske borgerkrigens slutt i 2002 ble definert av en rekke sammenfallende interne og eksterne omstendigheter som i sum ga MPLA - regimet en enestående maktposisjon og et nær sagt grenseløst handlingsrom. På hjemmebane sørget MPLAs endelige militære seier over UNITA og en utmattet befolkning for MPLAs ubestridte dominans av det politiske rom. Kombinert med sterk vekst i oljeprisen, fremveksten av nye globale stormakter og den påfølgende svekkelsen av vestlige lands liberale demokrati - agenda med krav om godt styresett og menneskerettigheter, lå Angola og verden for MPLAs føtter.

Magnificent And Beggar Land portretterer hvordan krigens vinnere har brukt sin hegemoniske posisjon til å gjennomføre sin versjon av utvikling og visjon for Angolansk nasjonalisme, og det er et dystert bilde som tegnes. Den overordnede drivkraften for regimet er fortsatt politisk dominans og berikelse av en liten indre krets. Med tilnærmet ubegrensede oljeinntekter som verktøy har president José Eduardo dos Santos – ved makta siden 1979 - og MPLA konsolidert sin maktposisjon og systematisk undergravd fremveksten av en rettsstat og fungerende institusjoner. Oliveira gir en inngående beskrivelse av hvordan dos Santos har privatisert politisk makt og etablert et parallelt system for personlig kontroll over oljeressursene. Nøkkelen i dette parallelle systemet er Sonangol, Angolas mektige og myteomspunne oljeselskap. Magnificent And Beggar Land er et sjeldent og verdifullt bidrag for å forstå opphavet og funksjonen til dette komplekse byggverket bedre.

Ifølge Oliveira eksisterer det ikke noe meningsfullt skille mellom MPLA og staten, Angola er i praksis en ettpartistat til tross for fasaden av et parlamentarisk flerpartisystem. I det angolanske systemet er staten underordnet partiet, og begge er underordnet presidentens vilje. Manipulasjon av statlige institusjoner, kombinasjonen av formell og uformell makt og klientilistnettverk er velkjente trekk fra andre hybride regimer. Det som gjør Angolas tilfelle spesielt er den ekstreme versjonen av dette systemet og hastigheten det har blitt bygd opp med - i løpet av få år har MPLA etablert en politisk kultur og iverksatt en klasseformasjon som vil definere angolanske stat – samfunnsrelasjoner i lang tid fremover.

MPLAs modernistiske prosjekt

Sterkt i kontrast til den brede, folkelige bevegelsen MPLA liker å fremstå som, sporer Oliveira partiets opprinnelse til en liten, urban elite med tilgang til utdanning og andre privilegier under Portugals tidlige kolonistyre. Partiets ideologiske profil har først og fremst vært et pragmatisk prosjekt, hvor massenes behov har vært fraværende tross den Marxist-leninistiske retorikken. Den ideologiske profilen hadde sin primære funksjon i støtte fra Østblokk – landene under den kalde krigen, da Cubas militære støtte bidro sterkt til at krigens balanse vippet i favør av MPLA. Den syltynne forpliktelsen til sosialistisk ideologi ble åpenbar med partiets raske omstilling og etterhvert entusiastiske omfavnelse av en brutal form for kapitalisme på begynnelsen av 90 – tallet.

Luanda - elitens preferanse for modernitet som uttrykk for sivilisasjon og fremgang har sin skyggeside i en tilsvarende forakt for innlandets «afrikanske» usiviliserte kultur og livsvei. Denne dikotomien har definert Angolas rekonstruksjon. I sin higen etter modernitet prioriterer regimet grandiose og symboltunge utviklingsprosjekter heller enn svar på befolkningens reelle behov. I stedet for investeringer i produktive sektorer har regimet bygget enorme betongbyer som står tomme og forlatt som hvite elefanter i den angolanske ødemarka. Unntaket er infrastrukturrevolusjonen med oppbyggingen av et bredt vei- og jernbanenettverk, som både er i tråd med regimets tørst for modernitet og fører til reelle forbedringer for den jevne angolaner.

Noe av bokas styrke ligger i sporingen av røde tråder i Angolas historie. Det har vært en bemerkelsesverdig kontinuitet i grunnleggende trekk ved i angolansk politikk gjennom kolonitid, borgerkrig, ideologiske snuoperasjoner og oljeboom. Blant disse er den konsekvente eksklusjonen av Angolas store flertall av fattige fra politisk innflytelse og materielle goder. MPLA henter sin legitimitet fra seier i borgerkrigen, og har aldri inngått noen sosial kontrakt med Angolas drøyt 24 millioner innbyggere. Eliten anser derimot statsapparatet som sin rettmessige eiendom, og distribuerer statens enorme ressurser som private goder til en liten krets av innvidde heller enn offentlige goder til rettighetsbærende borgere. Et annet område med slående kontinuitet er pragmatismen utvist av den nasjonale og internasjonale oljeindustrien, med utenlandske oljeselskap som velvillige bidragsytere til den angolanske statskassa gjennom skiftende tider. En angolansk oljearbeider illustrerer dette poenget godt i en samtale med Oliveira når han sier: «Gjennom kolonialisme, utenlandsk invasjon, Marxist – Leninisme og kapitalisme, har jeg ikke forlatt den samme bygningen».

Norges rolle

Fremtiden for norsk utviklingspolitikk er næringslivssamarbeid, sier regjeringen, og i Angola ser vi dette i praksis. Men holder myndighetenes mantra om at norsk næringslivs tilstedeværelse alltid (og overalt?) er positivt i kraft av norske verdier vann i tilfellet Angola? Med utgangspunkt i Oliveiras analyse virker dette noe naivt. Det kan være vel så relevant å spørre seg om Simen Sætres teori om Mørkets Hjerte – hypotesen om at Angola påvirker Norge og Statoil, og ikke motsatt – er mer realistisk.

Magnificent and Beggar Land beskriver et hensynsløst regime som systematisk bryter grunnleggende menneskerettigheter og ignorerer en av verdens fattigste befolkninger mens de beriker en indre krets i en grad som er hinsides fatteevne. Det er til dette regimet Statoil årlig betaler like mye skatt som det totale norske bistandsbudsjettet - rundt 30 milliarder kroner. Ifølge Utenriksminister Børge Brende og NHO skal disse tallene fortelle mye om hvordan norsk næringsliv bidrar til utvikling. I lys av Oliveiras analyse fortjener denne påstanden konkret belegg. Med fakta på bordet om Angolas kleptokrati kan ikke regjeringen og næringslivet se en annen vei og vise til manglende kunnskap og hemmelighold.