Afrika.no Meny
Zambia

Nok et fredelig presidentvalg

Nok et fredelig presidentvalg er gjennomført i Zambia. Foto: Johanne Kroesbergen-Kamps

- Det viktigste er at vi zambiere aksepterer vinneren, og ikke tyr til vold, uansett hvem det blir, sier en zambisk taxisjåfør til Fellesrådets skribent. Zambiere er stolte over å ha jevnt over gode relasjoner mellom ulike folkegrupper og med sine naboer, noe valget i januar også bekreftet.

Zambia valgte ny president 21. januar, og har igjen vist at de kan gjennomføre fredelige valg, og at det faktisk finnes en reell opposisjon i landet. Edgar Lungu fra det sittende regjeringspartiet Patriotic Front vant med kun 1 prosents margin mot konkurrenten Hakainde Hichilema fra United Party for National Development (UPND). Alle internasjonale observatører erklærte valget for fritt og rettferdig, og det ble kun meldt om isolerte og mindre voldsepisoder. Det var imidlertid svært lav valgdeltakelse (rundt 30 prosent), og teorier om hvorfor spriker fra dårlig vær til valgtrøtthet. Pekefingrene rettes heller mot grunnloven som åpner for hyppige valg, enn mot presidentkandidatene selv.

Dempet tribalisme

De ulike folkegruppene i Zambia tuller heller med hverandre enn å krangle, selv om det var tydelig hvilke folkegrupper som stemte på hvilken presidentkandidat. Da forrige president Michael Sata døde i høst, kunne man stadig se at folk fra gruppen Ngoni smurte et hvitt pulver eller mel på folk fra bembagruppen, samme gruppe som den avdøde presidenten tilhørte. Både på jobb og på gata kunne bembaer plutselig få mel kastet på seg, og opptrinnet ble gjerne filmet og delt på facebook. Dette er en vennligsinnet spøk mellom såkalte tribal cousins, og brukes for å lette på stemningen under sørgeperioder. Både før under og etter valget og mens opptellingen fortsatt pågikk, oppfordret begge presidentkandidatene, valgkommisjonen og den jevne zambier hverandre til å akseptere valgresultatet, uansett hvem som vant. Et fredelig og demokratisk valg var tross alt det viktigste. 

Ressursbasert og ustabil økonomi

På statistikker for styresett, næringsliv og utvikling rangeres Zambia jevnt over midt på treet. Det er på ingen måte et land uten utfordringer eller fattigdom, selv om kopperindustrien gir store inntekter – en eksportorientert sektor som lett påvirkes av globale prisendringer. Nå er Zambia inne i en tøff periode, og nyinsatt president Lungu har uttalt at landet må «spenne inn livreima». Han må samtidig klare å innfri noen av valgløftene for å bli gjenvalgt i 2016. Selv om man ikke med rette kan si at Zambia har klart å unngå alle de problemene som ofte oppstår i en økonomi som ensidig baseres på utvinning av store naturressurser, har landet stort sett unngått krig og konflikt, og det er presse- og ytringsfrihet.

Ikkevold som en del av nasjonal identitet

Når både zambiere og nordmenn spør meg hvordan jeg vil karakterisere Zambia, så er fredelig det første ordet jeg kommer på. Dette skyldes at det er svaret zambiere selv ofte vil gi, men også at Zambia oppleves som et trygt og stabilt land å være i. «Zambians don't like to fight» kan man høre folk si. Det forekommer selvsagt vold i Zambia som andre steder i verden, og vold mot kvinner er et utbredt problem. Likevel er dette med fredelighet et påfallende trekk ved zambisk nasjonalidentitet, og landet ser nå ut til å ha kommet seg gjennom en potensielt turbulent periode, først bortgangen av en president, deretter valg og innsetting av en ny. Slik representerer Zambia et viktig korrektiv til fremstillinger av Afrika som et kontinent der det nærmest kun råder konflikt og ufred.


 Artikkelen sto på trykk i Ny Tid 4. mars 2015.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe