Afrika.no Meny
Mali

- Militær intervensjon stopper ikke opprøret

Mange har hevdet at det er en direkte sammenheng mellom terroraksjonen mot gassanlegget i Algerie og den franske intervensjonen i Mali. Jeg tror de tar feil, og jeg tror den franske intervensjonen er dømt til å mislykkes, skriver Ketil B. Hansen, ekspert på fransktalende Afrika.

Gisselsituasjonen i Algerie er over. Utfallet ble tragisk. Terroraksjonen mot gassanlegget nær In Amenas i Algerie startet onsdag morgen, bare fem dager etter at franske elitesoldater hadde gått inn i Mali for å styrte opprørerne der. Mange har hevdet at det er en direkte sammenheng mellom disse to hendelsene. Jeg tror de tar feil. Jeg tror også at den franske intervensjonen er dømt til å mislykkes, av flere grunner.

Det er minst fire ulike grupper av misfornøyde opprørere nord i Mali.

1. Bevegelsen for løsrivelse av Azawad (MNLA): Ledes av tuaregen Mahmoud Ag Ghali. De består hovedsakelig av tuareger fra Nord-Mali som har sett seg lei på  marginaliseringen fra myndighetene i hovedstaden Bamako. Den 6. april i fjor erklærte gruppen opprettelsen av en egen stat, Azawad. Løsrivelseskravet har noe støtte i befolkingen i Nord-Mali, men de voldelige metodene MNLA har brukt for å fremme sitt krav har gjort dem svært upopulære. MNLA er nå sannsynligvis alene om å ønske løsrivelse fra Mali under en sekulær og demokratisk valgt ny ledelse.

2. Ansar Dine: Ønsker også et løsrevet Nord-Mali, men under strenge sharialover. Denne grupperingen ledes av tuaregen Iyad Ag Ghali, som også var sentral i tuagerenes opprør nord i Mali fra 1992 til 1996. Ansar Dine har i løpet av 2012 skiftet alliansepartnere en rekke ganger. Noen ganger har de samarbeidet med MNLA, andre ganger med noen av de andre opprørsgrupperingene i Nord-Mali. Hvorvidt de også samarbeider med de nigerianske opprørerne i Boko Haram er usikkert.

3. Al Qaida i islamsk Magreb (AQIM): Ledes av Hamada Ag Hama, ble formelt etablert i 2006 og raskt kategorisert som en terroristorganisasjon, både av EU og USA. Grupperingen sprang ut av fundamentalistiske muslimer (salafister) i Algerie, men har ulike støttespillere i en rekke andre land i Sahel (Mali, Mauretania, Niger, Tsjad). Ansar Dine ønsker sharia-lover innført i hele Mali, og er motstandere av at Nord-Mali løsriver seg fra resten av Mali. Bare timer etter at MNLA erklærte Nord-Mali løsrevet som staten Azawad langfredag i 2012, uttalte AQIM at dette var de ikke enige i. De ønsker et samlet islamistisk Mali.

Mokhtar Belmokhtar, hovedmannen bak gisseltakingen i Algerie, er en av mange utbrytere fra AQIM.

4. MOJWA: Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika. Denne grupperingen er en utbrytergruppe fra AQIM og ledes militært av Omar Ould Hamaha fra Timbuktu. MOJWA er kjent for å fare hardt fram overfor sivilbefolkningen i Nord-Mali og er upopulære av den grunn. De er stemplet som terrorister av USA og EU. Ønsket deres er en islamisering av hele Vest-Afrika.

Enkelte av MOJWA’s ledere var tidligere sentrale personer i AQIM. Nå slåss de mot hverandre. Det samme gjelder langt på vei en av sjefene i Ansar Dine, som er fetter til en av lederne i AQIM. De slåss noen ganger mot hverandre, noen ganger sammen mot felles fiende. MNLA skifter også posisjoner til stadighet og det er umulig å vite hvem de samarbeider med akkurat nå.

Våpen og smugling

Felles for alle disse grupperingene er at de har en mengde våpen til disposisjon. Etter Moammar Gadaffis fall i Libya kom mange av hans leiesoldater fra Mali, Niger, Tsjad og Algerie hjem, uten jobb og inntekt, men med AK47-maskingevær og såkalte «manpads», rakettvåpen som er så kraftige at de kan brukes til å skyte ned fly med. Flere av disse mennene er nå sentrale i de ulike opprørsbevegelsene.

Et annet fellestrekk er at de i stor grad lever av plyndring av sivilbefolkningen, smugling av narkotika gjennom Sahara til Europa og gisseltaking av vestlige menn som settes fri mot store pengebeløp.

Selv om tre av grupperingene har klare islamistiske trekk er det ulike retninger innen islam de kjemper for. Dermed er det umulig for de religiøse grupperingene å samles i én bevegelse. Selv om de fleste sentrale lederne er tuareger er de fra ulike klaner. Store uenigheter om rettigheter til beite og vann, samt drap av hverandres menn, gjør dermed samarbeid dem imellom veldig vanskelig, om ikke umulig.

Fredens flamme

Enkelte ganger er imidlertid den utenforstående fienden så sterk at de ulike grupperingene går sammen på tross av ulikhetene sine. Men de siste par årene har vist flere eksempler på at samarbeidet går i oppløsning så snart den eksterne fienden ikke er så entydig. Dessuten vet alle lederne at de må være synlige internasjonalt og vise sin militære styrke tydelig. Dette er nødvendig for å få en plass rundt bordet når det internasjonale samfunnet skal hjelpe til med forhandlinger om våpenhvile og fred, og kampen om nye posisjoner i Mali skal begynne.

Det er i dette vepsebolet Frankrike nå har intervenert. Klart de blir bejublet av sivilbefolkningen, slik vi ser på TV. Men det er bare en liten del av bildet vi ser. De fleste i Nord-Mali er lei av å være tilsidesatt politisk og marginalisert økonomisk, slik de har blitt av sentralregjeringen i Bamako. De ønsker seg veier, brønner, skoler og andre offentlige investeringer. De hevder med rette at Nord-Mali har blitt neglisjert av myndighetene i stor grad også etter fredsinngåelsen mellom tuareger og myndigheter i 1996. Da ble Mali verdensberømt for sitt store fredsbål, «Flamme de la paix», hvor tusenvis av AK47-maskingevær ble samlet inn og brent på bålet i Timbuktu.

Urettferdig fordeling

Helt fram til i fjor ble Mali framstilt som et demokratisk fyrtårn i Afrika av internasjonal presse. Vi som har fulgt Mali tettere vet at det demokratiske fyrtårnet hadde kraftige sprekker. Allerede i 2007, da jeg sammen med to kolleger fra Mali intervjuet kommunestyrerepresentanter i syv forskjellige kommuner i Timbukturegionen om desentraliseringsprosessen i landet. var det tydelig at misnøyen var stor. Kommunene hadde store fullmakter og selvbestemmelse på papiret, men minimale budsjetter å rutte med. Vi observerte en følelse av dyp frustrasjon.

Det er ikke de lokale kommunestyrene som nå gjør opprør, og få vanlige folk har sympati for metodene til disse opprørsgruppene. Men mange er likevel enige i opprørernes hovedsak: urettferdig fordeling av nasjonale ressurser, hvor altfor lite tilfaller Nord-Mali.

Nord-Mali er en diger ørken uten veier. Fienden er uoversiktlig og de mange grupperingene skifter til stadighet allianser. Militær intervensjon er dømt til å mislykkes. Jeg er sikker på at franske soldater aldri klarer å ta disse opprørsgruppene. Og skulle jeg ta feil i det, har de likevel ikke løst hovedproblemet: Bamakos økonomiske og politiske neglisjering av befolkningen i Nord-Mali.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe