Vi har akkurat rukket den foreløpig siste feiringen. Det er tre uker siden president Hosni Mubarak gikk av, etter at folkemassen på Tahrir-plassen hadde vokst til flere millioner siden demonstrasjonene startet. Nå har også statsminister Ahmed Shafiq gått av – etter press fra folket, meldte det egyptiske militæret på sin facebookside for noen timer siden. Den nye statsministeren, Essam Sharif, dro mer eller mindre direkte ned til Tahrir-plassen for å tale til folket her. Det utløste en ny seiersfest, som vi nå står midt i restene av.
13-åringen – som med sin tannregulering vel må sies å være et uttrykk for ”middelklassens revolusjon”, som dette er blitt kalt – vil ta oss i hånda. Kameratene hans vil også ta oss i hånda, de vil bli tatt bilde av, sammen med oss, og med flagget - det egyptiske flagget som ble opprørets viktigste symbol.
Noen løper av gårde og henter flagg. Rundt oss ses fortsatt små grupper intenst opptatt i mer eller mindre heftige diskusjoner om sitt lands skjebne og revolusjonens videre gang. Den diskusjonen fortsetter nå over hele Egypt, og stor spenning knytter seg til den. Vil fellesskapsfølelsen fra det folkelige opprøret utvikle seg til et demokratisk politisk klima preget av tillit mellom muslimer, sekulære og kristne? I så fall vil de historiske hendelsene på Tahrir-plassen ikke bli av forbigående karakter, for Egypt vil da ha bidratt med noe hele verden trenger: Et demokrati hvor islamister som Det muslimske brorskap blir en reell deltaker og dialogpartner.
Her på plassen er det i mellomtiden stort sett festen som har overtatt. -Se her, du kan få malt det egyptiske flagget på hånda di, sier en ung mann. – Jeg spanderer. Maleren former rødt, hvitt og svart på håndflaten, men jeg er litt i stuss – er dette flagget? Er ikke dette en stjerne, eller en blomst? – En stjerne, en blomst, sier den unge mannen med en glad latter: - Det er uansett Egypt!
Familier er ute på tur for å se på alt som foregår, og stopper ved de improviserte bodene hvor gateselgerne byr fram gyselige parykker i egyptiske nasjonalfarger og plastlaminerte bilder av revolusjonens martyrer. Vi stopper også. – Ja, det er martyrene, forklarer en dresskledd eldre herre med bart og et litt skjevt smil. – Men vær klar over at det er langt flere av dem. Det var mange hundre som ble drept i sammenstøtene her.
For midt i gleden er det selvsagt alvor, det er sorg, det er etterforskning og rettssaker. Og over det hele ruver det militære. Svært mye gjenstår å se.
Men uavhengig av hvordan utviklingen nå går videre, har Kairos innbyggere (ved noen millioner av dem) i løpet av noen uker vinteren 2011 sørget for at ”Kairo” fikk en ny klang for mange av oss, etter at vi forbløffet, overveldet og ikke minst spente fulgte dramaet som viste oss at klodens kanskje viktigste utvikling av demokratibegrepet skjedde i Afrikas største by – en by som idémessig tilhører ikke bare dette ”tapte” kontinentet, men også det minelagte ”Midtøsten”, det for enkelte ”underutviklede” Arabia, og det klassisk ugjennomtrengelige ”Orienten.” I tillegg til at den er overbefolket, støvete og full av slum.
Tanken om at den arabiske storbyen skulle være åsted for nyskapende ideer om demokrati kom nok som en (om enn gledelig) overraskelse for mange. For forestillingen om at det eneste som kan komme fra de kanter er nye varianter av religiøst definerte styresett, og at ”Vesten” har monopol på det sekulære, skjener fortsatt av gårde i dypt innarbeidede spor.
”Revolution 2.0: Mission Accomplished”
Dette var en av twittermeldingene Wael Ghonim, en av de mest kjente aktivistene på Tahrir-plassen, sendte ut da Mubarak gikk av. I samme øyeblikk gikk meldingen ”The criminal has left the palace” som en løpeild på Facebook, og alle som var i nærheten av en skjerm kunne se gledesscenene på Tahrir-plassen.
Ghonim, regional markedsdirektør i Google med base i Dubai, har stått fram som en av de fremste representantene for de politisk bevisste og ekstremt it-kyndige aktivistene som dannet et viktig grunnlag for det egyptiske opprøret. Det var han som utviklet facebooksiden ”We are all Khaled Said”, siden som ble et av de viktigste møte- og mobiliseringspunktene på nettet under opprøret (Khaled Said var navnet på en aktivist i Alexandria som ble torturert og tatt av dage av det egyptiske sikkerhetspolitiet).
Aktivistene var godt forberedt. Noen av dem jobber i it-bransjen, mange av dem er aktivist-nerder og kontaktene deres viste seg å være forbausende gode – for eksempel ved at Google bidro med alternative løsninger da egyptiske myndigheter i en periode under opprøret stengte nettet. Demokratiaktivistene hadde lært av erfaringer, både fra tidligere bevegelser i Egypt og fra for eksempel demonstrasjonene etter valget i Iran i 2009, hvor Facebook og Twitter spilte en vesentlig rolle.
–Det er en hobby, sa en av aktivistene, Ramy Shaath, med et smil til The New Yorkers reporter på Tahrir-plassen under opprøret. Shaath har studert militær strategi ved et britisk universitet, og jobber til daglig som ledelseskonsulent. Men på fritiden har han opparbeidet seg erfaring med barrikader og tåregass fra blant annet Libanon og Palestina, som kom godt med i Kairo. Og på nettet lærer han seg stadig noe nytt. Vi fikk masse ideer fra Tunisia, for mange tunisiere bidro på våre blogger med sine erfaringer, sier han. – For eksempel om hvordan det er lurt å bruke løk eller eddik mot tåregass, og at det beste å skylle øynene med er cola.
Som en storm
Mobile og sosiale medier har kommet som en storm i mange afrikanske land. Eksempler fra disse erfaringene blir ofte brukt i forbindelse med det utviklingsteoretiske prinsippet som kalles leapfrogging. Det har framstått som en aha-opplevelse at folk i Afrika, for eksempel, kunne ”hoppe bukk” over fasttelefon og kobberledninger i bakken og gå rett på mobil.
Kairo har vært med på å vise oss at denne utviklingen bare raser videre. Innovasjonen i bruk av mobile og sosiale medier – i hvert fall i forhold til livsviktige saker som demokrati og politikk, skjer nå minst like mye på det afrikanske kontinentet som andre steder.
-Demokratibevegelsen på 1990-tallet kjempet i gatene, med plakater og bål av brennende bildekk, skriver den nigerianske bloggeren og kommentatoren Tolu Ogunlesi. – Noen få nyhetsmagasiner lot demokratiforkjemperne komme til orde, men de ble ofre for diktaturets nådeløse raseri, og valgte etterhvert å gå under jorda. Det fantes også enkelte undergrunnsradioer, som Radio Kudirat, som til dels klarte å skremme regjeringen skikkelig. Aktivister i organisasjoner som Free Nigeria Movement fortsatte å kjempe. Og så var det resten av oss, flertallet av nigerianerne, som bare kunne uttrykke vår misnøye privat – i våre egne hjem, på kontoret eller på puben. Framveksten av sosiale medier har fullstendig endret dette bildet. Mobiltelefoner, blogging, Facebook og Twitter har gitt nigerianere en makt de tidligere aldri hadde drømt om.
Det anslås at Nigeria, som har Afrikas største befolkning på vel 150 millioner, nå har mer enn 44 millioner internettbrukere. Egypt har 10 millioner, Kenya 8. Det afrikanske kontinentet har den kraftigste veksten i nye mobilbrukere, og i løpet av 2011 vil andelen afrikanere med mobilabonnement passere 50 prosent. Stadig større deler av kontinentet får sine fiberoptiske kabler, selv om nettet fortsatt kritiseres for å være både for dyrt og for langsomt. Men mobilbaserte nettjenester – som Facebook og Twitter og diverse nasjonalt og lokalt utviklede varianter, er uansett lett tilgjengelige.
Urbaniseringen av Afrika
Beskrivelsene vi kjenner fra Kairo går igjen i mange rapporter om Afrika: Ung bybefolkning, til dels velutdannet, høy arbeidsledighet, spesielt blant ungdom – og gamle ledere som mer eller mindre klamrer seg til makten.
60 prosent av alle afrikanere er under 25 år, og i byene er andelen enda høyere. Et interessant poeng i statistikken: Veksten i de største byene i Afrika skyldes i mindre grad forflytninger fra land til by, og i større grad naturlig befolkningstilvekst i byen selv. Vi står altså overfor en generasjon med et stort innslag ekte byfolk – ungdom som er født og oppvokst i byen, og som skaper seg sitt liv og sin virkelighet ut fra det.
Stadig flere av dem har fått seg utdannelse. Men mulighetene står ikke akkurat i kø av den grunn. I de fleste land sør for Sahara er ungdomsledigheten enda høyere enn i Nord-Afrika, opp mot 50 prosent. Men med utdanning følger ofte kjennskap til rettigheter, kanskje også politisk bevisstgjøring – og tilgang til sosiale medier.
Kairo er Afrikas største by. Etter Kairo kommer Lagos i Nigeria og Kinshasa i Kongo. Innbyggertall som anslås er: Kairo ca 22 millioner, Lagos ca 17 millioner, og Kinshasa ca. 8 millioner (tallene må tas med forbehold, spesielt i det krigsherjede Kongo).
Noen flere tall:
Det finnes 43 afrikanske millionbyer, og de blir raskt flere. Åtte afrikanske byer er registrert med over 3 millioner innbyggere: Khartoum (Sudan), Luanda (Angola), Abidjan (Elfenbenskysten), Johannesburg (Sør-Afrika), Alger (Algerie), Addis Abeba (Etiopia), Casablanca (Marokko), Nairobi (Kenya).
I 1950 var det 224 millioner afrikanere. 14,5 prosent av dem bodde i byer. I dag er det 965 millioner afrikanere. 39 prosent av dem bor i byer. Rundt 2030 er det beregnet at det vil være 1,5 milliarder mennesker i Afrika, og at rundt halvparten av dem – 760 millioner – vil bo i byer. I resten av verden ble denne milepælen nådd i 2009 – da ble det for første gang registrert at et flertall av jordas befolkning bodde i byer. Afrika vil altså ha den samme situasjonen i 2030.
Urbaniseringen i Afrika er fattigdomsdrevet, sier byplanleggerne. Det er et unntak fra ”regelen”: En vanligere utvikling er at urbanisering kommer som et resultat av økonomisk utvikling. Men den afrikanske urbaniseringen er dessverre i stor grad det FN kaller ”en fattigdomsdrevet menneskelig overlevelsesprosess”, og ikke den industrialiseringsdrevne økonomiske og sosiale utviklingsprosessen som urbanisering har vært mange andre steder i verden.
Dette henger sammen med en lang rekke faktorer: De fleste afrikanske land opplevde en lang historie med restriksjoner på befolkningens bevegelser under kolonistyret. År med kunstig undertrykt urbanisering, ofte kombinert med en overlegen tilgang til tjenester som helse og utdanning i hovedstedene, ble kime til massiv migrasjon til byene over hele kontinentet i årene rett før og like etter uavhengigheten. Men økonomien i de afrikanske byene var ikke i stand til å generere næringsliv og arbeidsplasser raskt nok til å fange opp denne tilstrømmingen. Utemmet vekst i byene, gjennom uformell og ulovlig byutvikling, ble et uunngåelig resultat. Bybefolkningen som helhet ble stadig fattigere, og de urbane slumområdene ekspanderte raskt.
For å gjøre vondt verre tvang sterkt urbaniseringsfiendtlige strukturtilpasningsprogrammer påført av det internasjonale samfunnet på 1980-tallet gjennom store nedskjæringer i offentlig sektor. I dag er det få som stolt står fram og sier at de hadde ansvar for å gjennomføre disse sterkt kritiserte programmene: Oppsigelsene i offentlig sektor rammet den nye afrikanske middelklassen spesielt hardt, noe som førte til at den fortsatt skjøre framvoksende økonomien i byene gradvis falt sammen. Folks inntekter måtte i økende grad hentes fra uformell sysselsetting. Da markedskreftene etterhvert begynte å tette hullene som var skapt av dårlig offentlig styring, utviklet det seg et mønster i de afrikanske byene: Store slumområder omkranser små øyer av rikdom som ligger skjermet i lukkede områder. Dagens afrikanske by er en delt by.
”En generasjon som ikke frykter noe”
Men disse byene flommer over av ungdom, og av ungdommelig mot, overskudd og kreativitet. Det er det som gjør dem så levende og spennende å besøke. Ta for eksempel Lagos, Nigerias største by, vakkert plassert ved Atlanterhavet. For mange er Lagos innbegrepet på den kaotiske afrikanske megabyen. Men den oppleves også som vibrerende, levende, fulle av folk på vei et sted – en by hvor noe skjer, en by som likner litt på ideen om Manhattan.
Den unge og urbane afrikanske generasjonen er født etter uavhengigheten. De eldste av dem hadde sin første barndom i et optimistisk, ungt og uavhengig Afrika. De, og alle som kom etter dem, har siden gjennomlevd alle skuffelsene og tilbakeslagene, strukturrasjonaliseringene, devalueringene, kollapsen i den offentlige økonomien, og i enkelte tilfeller hele staters og samfunns sammenbrudd.
Denne generasjonen er, som den unge kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina skriver, ”generasjonen som har lært seg å ikke frykte noe.” Han beskriver sin barndom i det optimistiske, nylig uavhengige Afrika:
”Vi ble født etter uavhengigheten. Dette vet vi fordi det sto i historiebøkene våre, med bilder i svart-hvitt. Flere hundre millioner av oss sto opp hver dag, gikk på skolen på 1960-, 1970-, 1980-tallet. Vi hadde eksamen med noen måneders mellomrom. Vi tok på oss skoleuniformene, bladde om til neste kapittel, og det neste og det neste. Vi hadde nye lærebøker, vi leste bøker med oransje omslag skrevet av afrikanske forfattere.
Overalt hvor vi gikk, så vi navnene på nasjonene våre, vi så kartene i atlaset. Vi målte lengdegrad og breddegrad. Hovedstad og land. Vi lærte om kaffebærsykdom, hvete i Manitoba og kakao i Ghana. Vi drømte om å bli leger og astronauter. Vi leste amerikanske tegneserier og så på amerikanske tv-serier.”
Så kom bruddet med utviklingsoptimismen:
”I 1989 falt Berlinmuren. Strukturtilpasningene fulgte etter kort tid. Diktatorene hadde ikke lenger støtte fra Vesten, som ikke lenger trengte å investere i nye nasjoner for å holde verden unna kommunismen. Oppfatningen av oss selv som folk som kan nå så langt som det er mulig for moderne mennesker å nå, kom under sterkt press. Økonomien raste sammen, middelklassen mistet velstand, framtidstro og selvtillit. Våre skoler og universiteter begynte å lukte vondt.Millioner av oss dro til Amerika, og til Europa, hvor vi ble leger og gatefeiere, professorer og papirløse slaver som vasket de eldres skitne rumper. Hjemme ble folk med universitetsutdanning arkitekter og prostituerte, gateselgere og regnskapsførere, barnesoldater og finansfyrster, hackere og banksjefer. Denne generasjonen lærte seg å ikke frykte noe. Staten ga ingenting, verden ga medlidenhet.”
En annen helt: Gateselgeren
- Madame! Bon voyage! Madame! S’il vous plait!
De melodiske ropene synger brått utover Nilen i skumringen, idet den lille cruisebåten vår begynner å sette ned farten. Vi er blant de første turistene som noe nølende har vendt tilbake etter revolusjonen, og båten nærmer seg nå slusene ved byen Esna, som ligger på turistruta på Nilen mellom de historiske byene Luxor og Aswan. Vi er langt unna Kairo nå, men også her var det store demonstrasjoner for bare få uker siden.
Vanligvis, når det ikke har vært revolusjon i Egypt, ligger de små cruisebåtene i lange køer her ved slusene. Om bord er noen av de 12 millionene turister som normalt besøker Egypt hvert år, og som utgjør livsgrunnlaget for veldig mange i dette landet, et av verdens eldste turistland.
- Madame! S’il vous plait! Un euro!
Små båter glir stille mot den store. Om bord unge menn. Noen hekter båtene sine fast i sida på cruiseskipet. I skumringen er det først vanskelig å se hva de holder, men det viser seg – selvfølgelig, nok en gang å være tepper og håndklær, billig til salgs. Foran oss kommer slusene til syne i halvmørket. Slusekanten, 50 meter rett ned, betong. Balanserende ytterst på kanten, med et badehåndkle i hendene, en : Madame! S’il vous plait!
Dette er noen av Afrikas unge entreprenører, hardt arbeidende, med livet som innsats: Et teppe, et badehåndkle, en euro – så har man en inntekt den dagen. Turisten får med seg hjem et billig håndkle eller teppe, med historien om de unge selgernes halsbrekkende øvelser på kjøpet.
Alt kan kjøpes på gata i en afrikansk storby, sies det. En middelklassevits i Lagos er at du kan kjøre naken hjemmefra om morgenen, og etter to timer i byens beryktede bilkø kan du gå inn på kontoret fullt påkledd, med ny stresskoffert og mobil. De små uformelle entreprenørene i Afrikas byer selger alt fra mat og drikke til all verdens nyttige og unyttige produkter. De resirkulerer søppel, transporterer all slags varer fra den ene siden av byen til den andre, syr tradisjonelle gevanter eller siste skrik i moteklær, lager flotte møbler, klipper hår, reparerer ethvert kjøretøy – listen kan forlenges i det uendelige. Deres innsats for å få samfunnet til å fungere og for å drive den økonomiske utviklingsprosessen er uvurderlig. De har selv skapt sin egen jobb ut i fra kunnskaper, muligheter og behov i samfunnet. Det finnes millioner som dem. Mange av dem lever et urolig og utrygt liv, for gatesalg er oftest ikke lovlig – de tilhører jo tross alt den mye omtalte ”uformelle sektor” – og trakassering fra politi eller andre sikkerhetsfolk er en del av hverdagen.
Det var en av disse, Mohammed Bouazizi, som utløste revolusjonsbølgen i Nord-Afrika.Middelklassens rolle har kommet sterkt i fokus i forhold til de nordafrikanske opprørene, og det kan derfor være verdt å huske på at det var selvmordet til en fattig og fortvilet grønnsakshandler som ga støtet til det hele.
Tunisiske Bouazizi hadde opplevd det så mange av Afrikas ”uformelle småentreprenører” opplever – en daglig kamp med politiet, plaging og hindring: Nei, du kan ikke selge her, pakk sammen, denne boden må rives, den står i veien for den nye motorveien, etc etc. Hjemme satt Bouazizis mor, enken, og hans sju yngre søsken, som var avhengige av den inntekten han klarte å skrape sammen.
Etter en spesielt nedverdigende episode med politiet valgte Bouazizi å sette fyr på seg selv en dag i desember i fjor. Han døde ikke med en gang, men kom sterkt forbrent på sykehuset. Hendelsen fikk så mye oppmerksomhet at det endte med at Tunisias president Zine el Abidine Ben Ali besøkte ham der. Noen dager senere døde Bouazizi, og reaksjonen på dødsfallet utløste opprøret som førte til at president Ben Ali bare ti dager etter hans død, 14. januar, måtte trekke seg og forlate Tunisia i all hast. Stafettpinnen gikk deretter videre til de egyptiske aktivistene, som sto klare til å overta.
Den sosiale it-innovatøren og gateselgeren – de er to representanter for de mange unge menneskene i afrikanske storbyer som tar ansvar, skaffer seg et liv og prøver å drive samfunnene sine framover. Det er flere: Hiphoperne som mobiliserer store ungdomsgrupper med skarpe politiske tekster, modige unge kvinner som utfordrer tradisjoner og trosser vold, fagforeningsledere (som spilte og fortsatt spiller en viktig rolle i det egyptiske opprøret), og ikke minst de mange slumaktivistene som slåss for verdige boliger og lokalsamfunn.
Afrika er et kontinent, ikke et land. Vår fortolkningstradisjon inneholder mye ugreit på dette punktet, og spor av gamle stereotypier ses daglig. Betegnelsen “afrikaner” ses fortsatt ikke så rent sjelden brukt som om det var et entydig begrep. Men ”afrikanere” er selvsagt både milliardærer og professorer, tiggere og analfabeter, og alt innimellom. Det afrikanske kontinentet omfatter stor variasjon, også når det gjelder sosiale forhold og livet i byene. Å være krigsskadd og halvkriminell ex-soldat i Freetown i krigsherjede Sierra Leone er noe annet enn å være jenteaktivist i et politisk aktivt slumområde utenfor Durban i Sør-Afrika, ung og lovende professor i byplanlegging på et universitet i Lagos, ”luksusprostituert” i Harare i Zimbabwe eller it-student i Dakar.
Så det er lurt å vokte seg for de store generaliseringene eller forestille seg at utviklingen i ”Afrika” kan favnes i noen korte avsnitt. Men at mange afrikanske storbyer går spennende tider i møte, det er det all grunn til å anta.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i tidsskriftet "Utflukt".