Afrika.no Meny
Tunisia

Tunisia ved et veiskille - hva nå?

Etter år med økende arbeidsledighet og stigende priser på den ene siden og et stadig mer åpenbart undertrykkende og selvberikende regime på den andre siden reiste den tunisiske Hvermansen seg i januar og sa at nok var nok. Hva nå?

Det er langt fra første gang at Tunisia - eller andre arabiske land - opplever slike folkelige opprør, men det er første gang det fører til noe mer enn justeringer av politikken til sittende regimer. Denne gangen rømte presidenten fra landet hakk i hel på sin kone, som visstnok som en siste farvelhilsen til det tunisiske folket skal ha tatt halvannet tonn av sentralbankens gullreserver med seg i bagasjen.

Destabilisere

Situasjonen i Tunisia er på ingen måte avklart. Mens presidenten gikk ble regjeringen hans i praksis sittende. og etter flere uker med mislykkede forsøk på å danne storkoalisjon eller finne andre kompromissløsninger ble til slutt en regjering presentert hvor kun statsministeren var fra den gamle regjeringen og som hadde stor representasjon av uavhengige krefter. Folk flest aksepterte den regjeringen, men etter noen ukers relativ stillhet på demonstrasjonsfronten var folk i slutten av februar på gatene igjen for å kreve også denne regjeringens avgang. Den oppfattes som passiv og handlingslammet, uten vilje til å ta de grep som kreves for å komme videre i demokratiseringsprosessen. De siste ukene har også falske demonstrasjoner og voldelige angrep på opposisjonelle forekommet, sannsynligvis iscenesatt av krefter assosiert med det gamle regimet. Disse hendelsene må tolkes som forsøk på å destabilisere en allerede sårbar situasjon og skape frykt i befolkningen.

Tunisia står overfor store utfordringer: Politisk brytes nytt land, økonomisk må man ta fatt på kjempejobben med å vikle de illegitime eierinteressene til den forhenværende presidentfamilien ut av storparten av de rentebærende økonomiske prosjektene i landet.  Mens arbeidet med å forberede flerpartisystem og avdekke økonomiske og politiske overgrep begått under Ben Ali allerede er gitt til uavhengige kommisjoner, mener tilhengerne av kompromiss at det er bedre å overlate den daglige driften av landet til folk som har erfaring og oversikt. Dette synspunktet blir altså nå igjen utfordret av folk som krever mer grunnleggende endringer i den politiske ledelsen av landet. Det gjenstår å se hvilket av disse synene som vinner frem. Ting har med andre ord på ingen måte landet i Tunisia. Likevel er det noen refleksjoner som det allerede er betimelig å gjøre seg på bakgrunn av det som har skjedd.

“Modernitetens fyrtårn”

En slik refleksjon er tilbakeskuende og handler om Europa og USAs forhold til det forhenværende tunisiske regimet. ”Vi” backet Ben Ali til hans siste dag ved makten. I en tid hvor vestlig utenrikspolitikk i stor grad har vært styrt av ideen om at noen land er ”onde”, har Tunisia helt klart vært blant de ”gode”. USA har rost dem for sin resolutte innsats i krigen mot terror, IMF har gjentatte ganger de siste årene skrevet entusiastiske rapporter om den økonomiske utviklingen i landet uten å nevne med et ord den grovt korrumperende rollen presidentfamilien og dens allierte har spilt i det økonomiske liv. EU har inngått eksklusive samarbeidsavtaler med dette modernitetens fyrtårn i Nord-Afrika.  Alt dette mens dokumentasjonen av grove menneskerettighetsbrudd har hopet seg opp i lett tilgjengelige hauger hos Amnesty og lignende organisasjoner. Flere måneder lange forsvinninger i forhørspolitiets klør for å få frem tilståelser, mennesker som ikke engang er i stand til å gjenkjenne sine nærmeste slektninger etter slike forsvinninger. Slik har Tunisias kamp mot terror sett ut i praksis, og det har vestens myndigheter visst – og oversett.

Skal vi nå endelig huske dette så vi ikke går fem på neste gang også: Aksene i internasjonal politikk går ikke mellom ”onde” og ”gode”. Internasjonal politikk handler ikke om å ”redde” land fra undertrykkende herskere. Den handler om å maksimere nasjonal egeninteresse, og å bygge allianser med andre land som er villig til å hjelpe til med det – mot motytelser som fremmer deres egeninteresse. Nå for tiden handler det mest om å akseptere og støtte USAs hegemoniske posisjon i verden – og Europas privilegerte posisjon som en nær alliert av USA - eller å utfordre den. Ben Ali støttet den. Motytelsen for det var at han fikk herje i vei som han ville på hjemmebane helt til det tunisiske folket selv satte foten ned.

Arabisk demokrati

Den andre refleksjonen er rettet fremover og handler om de politiske utfordringene Tunisia nå står overfor. Det eneste vi kan gå ut fra med sikkerhet er at det kommer til å bli begått feil på veien. Dette har ikke vært gjort før, det finnes ingen manual. Hvordan ser et virkelig arabisk demokrati ut? Er det, for den saks skyld, demokrati de ønsker seg aller mest? La oss ikke glemme at det ikke var en politisk aktivist som satte i gang opprøret ved å brenne seg selv til døde. Bouazizi var en vanlig ung mann som slet for å forsørge familien i den elendige jobben som var hans eneste alternativ, og som handlet i desperasjon etter å ha blitt hindret i dette av myndighetene uten åpenbar grunn. Veldig mange av dem som deltok i opprøret er vesentlig mindre interessert i politiske ideologier enn de er i en anstendig jobb, råd til å stifte familie, mulighet til å leve som et normalt voksent menneske. 

Blant dem som er opptatt av politikk, finnes det klare motsetninger. Mange er varme tilhengere av den sekulære moderniteten som har vært landets kjennemerke siden det ble uavhengig. En del av disse har en liberal tilnærming til politikk, mens noen vil befinne seg mer på venstresiden. En god del andre ønsker nok å se at religionen får større plass i styre og stell. Styrkeforholdene mellom de ulike grupperingene kjenner ingen, men la oss ikke få panikk om det skulle vise seg at den sistnevnte gruppen har en del tilhengere. Rashid Ghannoushi er på banen igjen som leder for det tunisiske islamistpartiet En-nahda etter 20 år i eksil i England. På et hvilket som helst tidspunkt i løpet av de årene på 1980-tallet da partiet hans spilte en rolle i tunisisk politikk var han vesentlig mer demokratisk innstilt enn regimet han kjempet mot. Som ideolog er han mest kjent for å ha utviklet begrepet ”islamsk demokrati”, og som eksilpolitiker har han moderert det politiske budskapet sitt ytterligere. Tunisisk islamisme har så langt vært like moderat og moderne som den befolkningen den er blitt utformet blant, og lite tyder foreløpig på at dette skulle endre seg nå. Så la oss håpe at dette nye arabiske demokratiet som er i støpeskjeen blir virkelighet, og la oss støtte det ved å respektere de frie valgene tunisierne forhåpentligvis får anledning til å gjøre i tiden fremover.

En tidligere utgave av artikkelen har stått på trykk som kronikk i Bergens Tidende.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe