Afrika.no Meny
Gambia

Ytringsfriheten knebles

Gambia er et yndet ferieparadis for europeiske turister. Men ytringsfriheten i landet har lenge vært en illusjon og landets president går til stadig nye skritt for å holde på makten. – Vi blir sett på som fiender av staten, forteller journalist Saikou Ceesay.

Vakre hvite sandstrender og en vennlig og gjestfri befolkning som mer enn gjerne inviterer deg inn i sitt hjem møter deg i Gambia. Men man skal ikke bevege seg langt fra bølgebrus og myke solsenger før man blir konfrontert med landets overhode, president Yahya Jammeh.

Langs veiene henger store plakater med bilder av den smilende presidenten som tok maken ved et statskupp for 15 år siden. Fra frigjøringen fra britisk kolonistyre i 1965 fram til kuppet i 1994 hadde Gambia et fungerende demokrati. Men i løpet av sitt presidentskap har Jammeh tatt stadig sterkere grep om landet, og all motstand slås hardt ned. 

15 juni i år ble sju av landets mest profilerte journalister siktet for blant annet ulovlig publisering og kritikk av president Jammeh. Alle de tiltalte er medlemmer av den gambiske journalistforeningen (GPU), hvor fire av dem også jobber. Rettssaken vakte stor oppmerksomhet internasjonalt, og reaksjonene lot ikke vente på seg da de tiltalte ble dømt til to års fengsel.

–  Det var forferdelig. Mine kolleger ble dømt og fengslet for kun å ha gjort jobben sin. De siste årene er vi blitt vant til å jobbe med trusler og trakassering, men nå er situasjonen verre enn noen gang, forteller Saikou Ceesay, journalist i den uavhengige avisen Daily News.

Anspent

Journalister og politiske motstandere er godt kjent i Gambias fengsler. President Jammeh har selv uttalt i den statseide tv-kanalen GRTS at journalister bør være forsiktige, og at han overhodet ikke vil akseptere kritikk som kan sverte ham selv eller landet.

Denne uttalte holdningen bidrar til at mange er svært skeptiske til presidentens benådning av de journalistene som ble dømt i sommer.  ”Tilgivelsen” kom under åpningen av Ramadan, og skulle være et tegn på moralske verdier i den hellige måneden. 

– President Yahya Jammeh har ingen toleranse for presse- eller ytringsfrihet. Konflikten som har vært i sommer er et av de største tilbakeskrittene for pressefriheten i hele Vest-Afrika. Jeg har heller ingen tro på presidentens forklaring om at benådingen er et uttrykk for hans respekt for Ramadan. Men jeg tror rett og slett at han forsto at myndighetene i Banjul hadde gått for langt. Etter min mening har ikke presidenten gjort noe annet enn å tilgi uskyldige journalister, mener Ambroise Pierre i Reportere uten grenser (RSF).

Heller ikke Saidou Arji, som jobber i Media Foundation for West Africa (MFWA), er særlig optimistisk.

– Løslatelsen av journalistene er selvsagt en lettelse, men den må på ingen måte få oss til å glemme de forferdelige arbeidsforholdene journalister i Gambia har. Denne løslatelsen i seg selv forandrer ingenting, understreker han. – Snarere er det sannsynligvis det motsatte som skjer. Nå er folk blitt overbevist om at deres skjebne ligger i Jammehs hender. Rettssaken og benådningen forsterker også inntrykket av at han til og med kontrollerer det juridiske systemet i landet.

Medielover

Bakgrunnen for den nåværende konflikten er drapet på journalistveteranen Deyda Hydara i 2004. Etter at president Jammeh tok makten i 1994, har pressefriheten i landet blitt stadig innskrenket. Hydara var redaktør for den største selvstendige avisen, ###em/em###Han rettet et kritisk blikk mot utviklingen i landet og presidentens krenkelser av menneskerettighetene.

Drapsmennene er enda ukjente, til tross for gjentatte forespørsler om etterforskning fra blant annet andre journalister. I juni i år gikk presidenten ut i den statseide tv-kanalen GRST og benektet nok en gang at myndighetene hadde noe med drapet på Hydara å gjøre. På spørsmål om hvem som drepte Hydara svarte presidenten at: ”de som lurer på hvem som drepte Hydara, må gå og spørre Hydara selv”. Uttalelsen ble tolket som en provokasjon. GPU sendte ut en pressemelding som kritiserte presidentens uttalelse, og kalte den provoserende og en fornærmelse av Hydaras ettermæle.

–  Forholdet mellom myndighetene og pressen i Gambia har vært anspent, og ble enda verre da presidenten innførte to nye medielover i 2004. Den ene gir rett til å arrestere pressefolk, den andre økte lisenskostnader, noe som førte til at mediemangfoldet ble begrenset. Presidenten bruker straffeloven til å kneble journalistene. For eksempel hadde ikke de sju journalistene som ble dømt gjort noe annet enn å kritisere en uttalelse fra presidenten, konstaterer Saidou Arji i MFWA.

Arji sier at det ikke er blitt foretatt noen kritisk granskning av drapet på Hydara, og at myndighetene har vist liten vilje til å finne de skyldige.

- I Gambia kan ingen uttale seg fritt uten fare for egen sikkerhet. Myndighetene bruker den nasjonale sikkerhetsgarden (NIA) til å true alle motstandere, det være seg journalister, advokater eller opposisjonspolitikere. Styret i Gambia er rett og slett et diktatur, fastslår han.

Spiller på frykt

Som gjest i Gambia får man ved første øyekast inntrykk av at folk flest beundrer presidenten og hans løfter om å gjøre landet til en økonomisk stormakt. Men straks vi er innenfor hjemmets fire vegger, får vi høre andre historier. Mange har venner eller familie som har søkt asyl i andre land eller som sitter i fengsel. Landets feilslåtte økonomiske politikk har, foruten å bidra til at Gambia er en upopulær bistandsmottaker, gjort hverdagen vanskeligere for landets 1,6 millioner innbyggere.

De siste årene skal over 30 journalister ha flyktet i eksil, og flere er arrestert. I tillegg er noen ”forsvunnet”. Reportere uten grenser anser situasjonen i landet som vanskelig, og på verdens pressefrihetsindeks er Gambia rangert som nummer 137 av 175 land.

–  Å kritisere myndighetene i dette landet er rett og slett livsfarlig. For eksempel ble Ebrimah Manneh, journalist i avisen The Observer, ”borte” i 2006. Myndighetene nekter for å ha noe med dette å gjøre, til tross for at øyenvitner sier de så at den nasjonale sikkerhetsgarden bortførte ham. Denne saken ble behandlet i Economic Community of West African States (ECOWAS), som påla gambiske myndigheter til å løslate ham med oppreisning. Men gambiske myndigheter nekter å godta avgjørelsen, sier Arji.

Journalist Ceesay har selv erfaringer med myndighetenes inngripen. Han har fulgt sommerens hendelser med redsel, og er bekymret for utviklingen.

– Det er veldig vanskelig å få tak i informasjon her, og når vi endelig har den, er det vanskelig å få den ut. Man vet aldri hva myndighetene foretar seg. Selv har jeg opplevd at redaksjonslokalene er blitt brent, og foruten jevnlige trusler har jeg blitt arrestert for å ha skrevet om temaer presidenten synes er ”upassende”, forteller Ceesay.

Da han jobbet for avisen The Independent i 2006, møtte de plutselig stengt dør da de kom på jobb en morgen.

– Lokalet var blitt stengt av myndighetene, og alt utstyr var beslaglagt. Som journalist i Gambia må man alltid være på vakt.

Usikker fremtid

Verken Ceesay eller representantene fra Reportere uten grenser og Media Foundation for West Africa har tro på at løslatelsen av journalistene vil være starten på et bedre samarbeid mellom journalister og myndighetene i Gambia.

–  Ingenting er forandret. Den forferdelige loven som hindrer ytringsfrihet og myndighetenes aktive bruk av trusler og trakassering er like synlig som før. Sannsynligvis er løslatelsen kun et resultat av internasjonalt press, og så bruker han Ramadan og religion som en unnskylding for ikke å miste ansikt, sier Arji og legger til:

–  For eksempel ble huset til presidenten i den gambiske presseunionen (GPU) ransaket av ukjente menn kun få dager etter løslatelsen. Alle hennes dokumenter ble da fjernet.

Kun tre dager etter at journalistene ble benådet, understreket presidenten i et innslag på kanalen GRTS at de som ikke følger medielovene, og som tror at ”hvite menn fra Vesten” kan hjelpe dem, bare kan prøve seg, så vil de se hva som vil skje med dem. Videre påpekte han at Gambia er et land med tradisjonelle afrikanske verdier, og at det verken er vestlige menneskerettighetsforkjempere eller ”Vesten” som styrer Gambia.

Men tross frykt, har ikke Ceesay latt seg skremme.

– Uansett hvor vanskelig det blir, er det noen som må gjøre jobben. Vi vil fortsette å tale mot myndighetene og forsvare de svake gruppene i samfunnet, uansett hva som skjer, sier han.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe