Afrika.no Meny
Sør-Afrika

Ikke noe homoparadis, tross radikal lovgiving

Frigjøringen homofile og lesbiske har oppnådd i Sør-Afrika bekrefter at demokratiet i landet står sterkt. Men en radikal lovgivning har ikke endret holdningene i folkedypet. Her møtes homofile og lesbiske, bifile og transkjønnede fremdeles med grov vold og undertrykkelse.

Homoseksualitet er forbudt og straffes med til dels strenge fengselsstraffer i minst 29 land i Afrika. Sett på en slik bakgrunn fortoner Sør-Afrika seg som en enslig demokratisk svale. Landet inkluderte forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering i grunnloven i 1996. Omtrent ti år senere vedtok parlamentet i Cape Town en lov som likestilte homofile og heterofile ekteskapsinngåelser.

Dette gjør Sør-Afrika til en lysende stjerne på homohimmelen, ikke bare i Afrika, men i verden. Det betyr likevel ikke at homofile og lesbiske i landet lever frie og ubekymrede liv.

Simon Nkolis åpenhet

For det første er det naivt å tro at delegatene som vedtok grunnloven inkluderte forbudet mot diskriminering uten motstand. Sentralt i denne kampen sto homo- og aidsaktivisten Simon Nkoli. Nkoli satt fengslet i fire år fra 1985 til 1989. Sammen med 21 andre risikerte han dødsstraff for landsforræderi på grunn av sin aktivitet i UDF (United Democratic Front), som var paraplyorganisasjonen for motstanden mot apartheid i ANCs fravær. Andre sentrale politikere som ble fengslet sammen med Nkoli var den senere forsvarsministeren Patrick (Terror) Lekota og den senere statsministeren i North West Province, Popo Molefe (han gikk av i 2004).

Ved å komme ut av skapet mens han satt i fengsel, var Nkoli sentral i å forandre holdningene til homoseksualitet i dagens regjeringsparti African National Congress. Han ble tatt på alvor av sine medfanger fordi hans innsats i frigjøringskampen var udiskutabel. Dermed skaffet han seg sentrale og innflytelsesrike allierte for homosaken, blant dem Terror Lekota.

Sammen med blant andre en senere høyesterettsdommer, homo- og aidsaktivisten Edwin Cameron, jobbet han for å få inn forbudet mot diskriminering av homofile i grunnlovsteksten. Alliansene Nkoli hadde sikret seg var med på å bryte ned motstanden. Nkoli grunnla også en av de første integrerte homoorganisasjonene i Sør-Afrika – GLOW (Gays and Lesbians of the Witwatersrand). Han var dessuten med på å ta initiativ til Township Aids Project i Soweto sammen med norske hiv- og homoaktivister fra Arbeidsgrupper for homofil og lesbisk frigjøring (AHF) rundt 1990. Nkoli døde i 1998.

10 år før likestillingen kom

Til tross for forbudet mot diskriminering i grunnloven tok det mer enn ti år før parlamentet tok teksten alvorlig nok til å likestille heterofile og homofile ekteskapsinngåelser. Heller ikke denne endringen kom uten kamp. Det begynte med at to lesbiske – Marie Fourie og Cecilia Bonthuys – ville ha sitt forhold anerkjent som et ekteskap med de samme rettigheter og plikter som heterofile par. Dette kunne ikke domstolen i Pretoria gi dem, fordi den daværende ekteskapsloven ikke ga rom for det.

Dette ga støtet til en kampanje hvor homofile og lesbiskes organisasjoner aktivt krevde en likestilling med henvisning til grunnlovens forbud mot diskriminering. Fourie og Bonthuys fikk prøvd sin sak for konstitusjonsdomstolen. De vant, og domstolen påla politikerne å vedta en lov som likestilte homofile og heterofile ekteskap innen et år. Regjeringspartiet ANC, som har et solid flertall i parlamentet (70 prosent av delegatene), svingte partipisken og stemte ”en bloc” til fordel for det lovforslaget som var blitt pålagt dem av konstitusjonsdomstolen. Motstanden innen ANC mot å likestille heterofile og homofile parforhold var nok større enn stemmetallene viser. Det går for eksempel fram av daværende visepresident Jacob Zumas uttalelser om at homoekteskap var en ”skam overfor Gud og for nasjonen.” Han var og er ikke alene om slike holdninger.

Det tradisjonsbundne Afrika

Flere andre partier gikk i mot, blant annet representanter for Pan African Congress, Democratic Alliance og African Christian Democratic Party. Uansett vitner denne endringen i loven om at demokratiet er godt forankret i Sør-Afrika og at landet styres etter en demokratisk vedtatt lov. Men det er også interessant å legge merke til at tradisjonelle ledere ikke bare gikk ut mot likestillingen av homofile og heterofile par. De krevde en endring i grunnloven for å unngå likestilling.

Tradisjonelle ledere har sin egen forsamling, som bare har en rådgivende funksjon og har liten eller ingen politisk makt. Men denne forsamlingen er nok mer i takt med reaksjonære strømninger rundt dette spørsmålet enn parlamentet i Cape Town er. For det Sør-Afrika som man finner på landsbygda og i landets mange townships, er på mange måter et tradisjonsbundet, fellesskapsorientert og patriarkalsk Sør-Afrika, i tillegg til å være moderne og urbant. I et macho-samfunn som dette skaper lesbiske og homofile uorden og utgjør en trussel.

Drap på lesbiske

Det får særlig lesbiske merke. Åpne lesbiske utsettes for både vold og trusler. Det er ikke tomme trusler vi snakker om. Etter en rask gjennomgang av nettstedet "Behind the Masks" er det lett å ramse en rekke navn på lesbiske som er blitt myrdet fordi de var lesbiske og åpne om det:

* Eudy Simelane: Funnet drept i townshipet KwaThema utenfor Johannesburg 28. april i år. Fem gjerningsmenn er pågrepet. 

* Zoliswa Nkonyana: Drept i februar 2006 i Khayelitsa utenfor Cape Town. Gjerningsmennene er ennå ikke tatt. 

* Sizakele Sigasa og Salome Massoa: Begge drept i juli 2007 i Soweto. De ble skutt etter en jentefest. Ingen er arrestert for drapene. 

* Thokozane Qwabe: Drept 22. juli 2007 i Ladysmith i KwaZulu Natal.

”Kurativ” voldtekt

Alle disse jentene ble drept fordi de var lesbiske. Flere av dem var også blitt voldtatt. Lederen for gruppen Forum for the Empowerment of Women (FEW), Donna Smith, dokumenterte for noen år siden at lesbiskes familier aksepterer eller likefrem ber om at mannlige venner av familien voldtar deres lesbiske døtre. Ideen er at nærheten til en mann skal kurere disse jentene for deres lesbiskhet. Ifølge Smith skjer dette skremmende ofte.

I det tradisjonsbundne Sør-Afrika blir lesbiske en trussel mot de patriarkalske verdiene, fordi lesbiske viser at kvinner godt kan klare seg uten menn. Drapene, voldtektene og volden mot lesbiske kan sees som en kampanje for å tvinge aller kvinner til å underkaste seg. Sør-Afrika har også de høyeste tallene for vold mot kvinner i verden, noe som bekrefter patriarkatets hat mot kvinner, hevder blant annet Donna Smith.

Kulturen i townshipene er dessuten preget av sterkt fellesskap og samhold. I kampen mot apartheid og i kampen mot dagens fattigdom har dette stor verdi. Men det har en undertrykkende bakside. Volden mot lesbiske og homofile kan derfor også være et uttrykk for fellesskapets sanksjoner mot alt for individualistisk livsstil og valg.

The Joint Working Group, som er en paraplyorganisasjon for ulike homofile og lesbiske interesseorganisasjoner, har gjennomført en undersøkelse som viser at 10 prosent av de lesbiske som deltok i undersøkelsen har vært utsatt for seksuell vold, mens 15 prosent har vært utsatt for vold og 36 prosent har opplevd annen trakassering. Denne undersøkelsen baserer seg på intervjuer gjort mellom 2002 og 2004.

Menn og mannfolk

Tallene for menn ligger omtrent på samme nivå. De fleste homofile menn slipper likevel lettere unna, dels fordi de kan skjule seg bake en heterofil maske, og dels fordi det er de mest feminine mennene som er mest utsatt. De blir gjerne fordømt og trakassert om dagen og utnyttet seksuelt av de samme mennene om kvelden. Logikken er at det er bare den som underkaster seg et passivt analt samleie som defineres som homo. Den aktive partneren har sin ære og maskulinitet i behold, selv etter å ha gjennomført et homoseksuelt samleie. Dermed kan det se ut som om feminine homofile ikke truer de patriarkalske verdiene i samme grad som lesbiske og får være mer i fred. Under forutsetning av at de står til tjeneste for de ”heterofile” mennene som bruker dem.

Så vanlig er denne praksisen at Robert Coleman i samarbeid med en rekke homofile og lesbiske, skrev et teaterstykke – "After Nines" – i 1996 basert på homofiles erfaringer med dette fenomenet. Stykket ble blant annet oppført på Johannesburg Civic Theatre og var på turne rundt om i townshipene som omkranser byen. Coleman skrev for øvrig også et teaterstykke om Simon Nkoli, basert på hans brev fra fengselet. "Your Loving Simon" ble satt opp på Market Theatre i Johannesburg i 2003. Dette stykket gir en spennende tolkning av reaksjonene Nkoli møtte fra sine UDF-kamerater da han sto frem som homo i fengselet.

Sør-Afrika har derfor langt igjen til landet blir et homo-paradis, men det er oppmuntrende at den juridiske likestillingen har kommet så langt at den likestiller homofile og heterofile par og forbyr diskriminering. Men myndighetene har samtidig et ansvar for å ta i bruk lovgivningen og bruke den til å opplyse folk flest om homofiles krav på likebehandling og like menneskerettigheter, inklusive retten til å slippe å bli utsatt for hat-kriminalitet.

Det kan være langt igjen når landets sannsynlige neste president, Jacob Zuma, hevder at homoseksualitet er en skam, selv om han har beklaget sine uttalelser og påstår at han ble feilsitert. Zumas uttalelser forteller noe om at de lovgivende politikerne i likhet med folk flest ikke alltid møter homofile og lesbiske med den respekten de har krav på.

Åpenhet og krav

På den annen side er det positivt at lovgivningen gir flere og flere sørafrikanske homofile og lesbiske mot og mulighet til å komme ut av skapet. For der som her er dette den viktigste og mest effektive måten å oppnå likestilling og likeverd på. Det er vanskelig for en person å diskriminere homofile og lesbiske han eller hun kjenner.

Det er derfor oppmuntrende når lederen for Coalition of African Lesbians, Fikile Vilakazi, i et intervju i den flerkulturelle avisa Utrop sier at homoorganisasjonene kommer til å samarbeide under valget neste år for å utfordre politikerne til å vise hvor de står i dette spørsmålet. Vilakazi sier at homofile og lesbiske i Sør-Afrika skal vise hvor mange de er og at de har til hensikt å stemme på dem som støtter homofiles og lesbiskes rettigheter. Så Sør-Afrika er på vei, men har et stykke igjen å gå i dette spørsmålet.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: sigrun@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe