Afrika.no Meny
Zimbabwe

Økende afrikansk kritikk mot Mugabe

–Det er en tragisk svikt i lederskapet i vårt naboland Zimbabwe, sa Nelson Mandela da han kommenterte situasjonen i Zimbabwe for første gang onsdag. Håpet er nå at uttalelsen fra Sør-Afrikas tidligere president kan innvarsle økt kritikk også fra afrikanske ledere mot Robert Mugabe.

Det er en hard kritikk den sørafrikanske frigjøringshelten her setter fram mot sin mangeårige allierte, Zimbabwes president Robert Mugabe. Uttalelsen rammer også Mandelas etterfølger i Sør-Afrika, president Thabo Mbeki.

Den nå 90 år gamle Mandela har etter sin avgang forsøkt å holde seg unna kritikk av sin etterfølger, men i en situasjon hvor kritikken mot Mbeki for dårlig håndtering av Zimbabwe-krisen bare har vokst, har mange etterlyst en reaksjon fra Mandela. At den nå kommer, kan kanskje bringe nytt håp inn i en situasjon som lenge har gått fra krise til krise, og hvor håpet om en løsning gradvis har svunnet hen, etterhvert som vold og trusler i stadig sterkere grad har blitt en del av den politiske hverdagen i Zimbabwe.

Voldsbølge

De to største partiene, regjerende Zimbabwe African National Union (ZANU-PF) og opposisjonspartiet Movement For Democratic Change (MDC), har gjensidig anklaget hverandre for voldsbølgen som har funnet sted etter det relativt fredfylte valget 29. mars i år. Ifølge opposisjonen har over 70 MDC-tilhengere blitt drept i politisk motivert vold, og mange tusen sivile har blitt ofre for voldshandlinger utført av Mugabes menn. FNs sikkerhetsråd, hvor Sør-Afrika nå sitter som valgt medlem, har enstemmig gått ut og fordømt volden i Zimbabwe og uttrykt at en eventuell andre valgomgang umulig kan bli fri og rettferdig.

I frykt for egen sikkerhet forlot opposisjonsleder Morgan Tsvangirai landet tidlig i april. Han hevder at han vant den første valgrunden med over halvparten av stemmene. Etter at han kom tilbake to måneder senere, har han blitt anholdt av politiet flere ganger. Han trakk seg på søndag fra den andre valgrunden, som er planlagt holdt 27. juni, på grunn av vold, trusler og angrep mot hans egne tilhengere. Nå har han vendt seg til det internasjonale samfunnet for hjelp og støtte.

Massakrer

Mugabe ledet ZANU-PF i frigjøringskampen mot Ian Smith’s hvite regime i det daværende Rhodesia, og mange ser fortsatt på ham som en helt som åpent kritiserer vestlige lands imperialisme. Men frigjøringslederen har også tidligere vært utsatt for hard kritikk om politisk motivert vold for å sikre valgstøtte.

Operasjon Gukurahundi, en massakre i Matabele-land på 1980-tallet, står på Mugabes samvittighet, ifølge kritikerne. 20.000 mennesker, ansett som politiske fiender av Mugabe og hans ZANU-PF, ble da massakrert av Den femte brigade, som var trent av nordkoreanere. Jordreformene i 2000 og Operasjon Murambatsvina i 2005, hvor minst 700.000 mennesker mistet sine hjem og levebrød, er også politisk motiverte aksjoner utført for å ramme tilhengere av opposisjonen.

Kritikk mot Mbeki

Sør-Afrikas engasjement i Zimbabwe, ledet av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki, har spilt en sentral rolle i meklingen mellom ZANU-PF og MDC. Men Mbeki har høstet kraftig kritikk både fra sørafrikanske og internasjonale kritikere for sitt «stille diplomati». Han har stått for en ikke-voldelig tilnærming og har tatt avstand fra økonomiske sanksjoner mot Zimbabwe.

Den nye lederen for det sørafrikanske regjeringspartiet ANC, Jacob Zuma, har imidlertid vært mer frittalende. Tiden er nå inne for at FN og den regionale Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC) må gripe inn, sa han tidligere i uka.

Svakt regionalt diplomati

Splittelse innad i SADC har til nå ført til et svakt regionalt diplomati mot Mugabes vanstyre. Den historiske frigjøringskampen mot de hvite mindretallsregimene i landene har skapt prinsipper om solidaritet og suverenitet, og en tilbakeholdenhet i forhold til å kritisere hverandre.

Men arbeidsledigheten i Zimbabwe er nå på 80 prosent, og det er en kritisk mangel på mat og drivstoff. Denne voksende humanitære krisen sprer seg over landegrensene, først og fremst i form av en strøm av flyktninger. Mer enn tre millioner zimbabwere har nå flyktet til nabolandene. Denne situasjonen, sammen med frykten for økende vold, har ført til sterkere reaksjoner fra SADC-lederne.

SADCs ledertroika, som består av AUs presidentskap Tanzania, samt Swaziland og Angola, hadde onsdag krisemøte om situasjonen i Zimbabwe. De sa seg svært kritiske til at Mugabe fastholder at det planlagte valget skal gjennomføres. 

–Dersom valget avvikles under nåværende omstendigheter, vil det undergrave troverdigheten og legitimiteten til valgresultatet, heter det i uttalelsen fra SADCs ledere.

Intervensjon?

Sør-Afrikas Thabo Mbeki har tidligere uttalt at løsningen ikke kan komme utenfra. Zimbabwe må selv ta tak i situasjonen ved å identifisere problemene og fokusere på hvordan de kan løses, mener han. Han har vært blant dem som har tatt til orde for å dele makten i landet mellom Mugabe og opposisjonsleder Tsvangirai.

Men utviklingen viser at det reelle spillerommet for interne politiske forhandlinger er svært lite. Men Mugabe og hans politiske støttespillere, blant dem de mektige generalene, har fortsatt Zimbabwe i et diktatorisk jerngrep.

Mugabe fastholder at han ikke vil godta et valgnederlag. Vestlige land konstruerer en krise i Zimbabwe for å legitimere en intervensjon, hevder han. Opposisjonsleder Morgan Tsvangerai har på sin side bedt om militær støtte utenfra, og stadig flere tar nå til orde for en slik løsning. Men Mugabes anti-vestlige holdning har fortsatt bred støtte i den tidligere britiske kolonien, og de fleste kommentatorer understreker derfor at en eventuell intervensjon i Zimbabwe må komme fra nabolandene.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: sigrun@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe