Afrika.no Meny
Investornasjonen Norge

Norges nye ansikt i Afrika

De samlede norske kommersielle investeringer i afrikanske land i dag har antakelig en samlet ramme på rundt 100 milliarder kroner, skriver Halle Jørn Hansen i denne kronikken og spør: Er det en interessekonflikt mellom norske bistandsinteresser og næringslivsinteresser i Afrika?

En gang var vi i Norge sett på som de gode hjelpere som økte vårt bistandsbudsjett uten at noen nasjonale interesser kunne identifiseres som drivkraft. Det var den dominerende oppfatning i afrikanske land, i FN, ja i det meste av verden. Samtidig var selvbildet klart nok. Vi var nettopp slik; uegennyttig, altruistisk og solidarisk

Den nordiske utviklingsmodellen

Den store godhetsperioden begynte rundt midten av 1960-tallet med de første innsatser i norske samarbeidsland i Afrika, og den varte i ca 20 år. Men rundt 1980 feide den nyliberalistiske ånd og politikk og globaliseringsprosessen inn over verden. I Norden mistet vi mye politisk selvtillit og dermed mye av troen på den norske og nordiske sosialdemokratiske modell som eksempel til etterfølgelse for utviklingsland.

Markedet var redskapet som skulle løse utviklingslandenes problemer. En sterk stat var en uting, og bistand var det samme som å søle bort penger, sa Reagan og Thatcher og deres disipler.

Norsk bistand ble i løpet av 1980 og 1990 åra stadig mer preget av Verdensbankens og Pengefondets nyliberalistiske ideologi og deres strukturtilpassningsprogrammer som ble påtvunget fattige utviklingsland. Det implisitte budskap i strukturtilpasningsprogrammene var samtidig at den norske og nordiske modell var noe antikvarisk som hørte hjemme på historiens politiske skraphaug. Vi fikk Washington Consensus, dvs en verdensforståelse laget i Verdensbankens og Pengefondets tankesmier, og med det samordning og harmonisering av bistanden, og vi fikk tallrike møter i Paris-klubben, stedet der givere møter mottakere av bistand for å fortelle dem hva saken dreier seg om. Nå vet vi at strukturtilpasningsprogrammene i det meste var en gjennomgående politisk kjempefiasko og ble et hinder for utvikling.

I alt dette grånet bildet av Norge som den gode hjelper, og vi er etter hvert i bistandsharmoniseringens tid blitt ganske lik alle andre, ikke bare svensker og nederlendere, men også verdens supermakt USA og de gamle  kolonimaktene Frankrike og Storbritannia. I Afrika har dette inntrykket nå godt feste, og yngre afrikanere er i ferd med å glemme at det var og fortsatt er noe som heter den norske og nordiske erfaringsmodell for samfunnsutvikling. I denne situasjonen er andre norske institusjoner og interesser kommet langt i å vise det nye norske ansiktet i Afrika. Det er kapitaleierens og investornasjonens ansikt som vokser fram.

Norske næringslivsinteresser i Afrika

Det er først og fremst Statoil og andre norske selskap med dominerende eller stor statlig aksjepost, som investerer og tegner det nye norske ansiktet, men de har sammen med seg 40-50 andre norske private selskaper som har forsket på og utviklet verdens mest moderne teknologi for olje og gassutvinning på dype havområder. Norsk industri er i global sammenheng markedsdominerende på disse områdene og tjener meget store penger på dette.

En annen stor norsk aktør med stor statlig aksjepost og med blikket rettet mot afrikansk landbruk, er Yara, den tidligere gjødsels- og landbruksdivisjonen i Hydro. Etter at Hydro selv har kvittet seg med oljedivisjonen til Statoil, satser selskapet nå i andre sammenhenger på kontinentet. Det finnes også viktige norske aktører innenfor telekommunikasjon og data, og vi finner enkelte i gruveindustrien i afrikanske land.

Angola, Afrikas mest resursrike land med en lutfattig befolkning, er stedet der man satser virkelig stort. Statoil og Hydro begynte sin virksomhet i Angola rundt 1993 og hadde ved utgangen av 2006 investert ca 40 milliarder kroner i oljeutvinning i Angola. Statoil hadde nærmere 10 milliarder kroner i inntekter på sin virksomhet i landet i 2006. Hydro hadde noe mindre mens de norske service selskapene tjente store penger på virksomheten i landet. Den norske stat hadde i 2006 inntekter fra skatt og aksjeutbytte på disse selskapenes virksomhet i Angola, som var om lag like stor som den samlede norske bistand til Afrika.

Norske selskaper har for de nærmeste år planer om nye investeringer i Angola på kanskje så mye som 60 til 100 milliarder kroner. Hydro som vil bygge verdens største og mest moderne aluminiumsverk i Angola, opererer for dette prosjektet alene med en foreløpig investeringsramme på ca 35 milliarder kroner.  

Men Angola er ikke det eneste satsningsområde. I Nigeria har Statoil siden 1992 investert ca 6 milliarder kroner i oljeutvinning. Ca 40 prosent av investeringene ble gjort i 2006 som var et meget urolig politisk år i Nigeria. Flere andre norske service selskaper i oljesektoren har betydelig aktivitet i Nigeria og andre vest afrikanske land.

I Algerie er også Statoil det førende norske selskap og har investert vel 12 milliarder kroner i olje- og gassindustrien. Virksomheten foregår langt ute i den algeirske ørkenen. Inntektene i 2006 var vel to milliarder kroner.

Hydro var for noen år siden først på banen i Libya der diktatoren Ghadaffi har styrt med hard hånd de siste 40 år. Men Statoil fulgte etter i 2005, og Libya blir et nytt betydelig aktivitetsområde i Afrika for det nye og store Statoil.

For et par måneder tilbake undertegnet Statoil en avtale med Tanzania om oljeleting. Finner Statoil olje eller gass i Tanzania, er det ganske sikkert at selskapet utvider sin virksomhet. Det kan i tilfelle bety investeringer for Statoil på mange milliarder kroner i Tanzania. Vi finner også Statoil med investeringer og aktivitet i Egypt, og selskapet har fått operatøransvaret for dypvannsboringer på to blokker i Middelhavet. Når det gjelder olje og gass har Hydro virksomhet i Marokko og Mosambik som nå blir slått sammen med Statoils øvrige virksomhet.

Så er det Yara som har meget betydelig aktivitet i mange afrikanske land, videre det nye norsk svenske selskapet som skal utvinne gull og diamanter i Angola og en rekke andre norske selskaper knyttet til telekommunikasjon, data og konsulent og service tjenester av ulike slag.

De samlede norske kommersielle investeringer i afrikanske land i dag har antakelig en samlet ramme på rundt 100 milliarder kroner. Dersom selskapene får det som de vil, vil dette tallet lett bli fordoblet i løpet av de neste 5 til 10 år.

Bistand vs næringsinvesteringer?

Dette er det nye norske ansiktet i Afrika. Mesteparten av den norske forretnings- og industrivirksomheten foregår i stater som har autoritære og til dels dårlige styresett. De norske selskapene opererer kort sagt for det meste i land der risikoen for politisk uro og konflikt er stor.

Jeg mener ikke at det de norske selskapene driver med i afrikanske land er galt eller forkastelig. Jeg håper derimot at dersom selskapene opptrer med tilstrekkelig samfunnsansvar, så kan de bringe en betydelig merverdi til de samfunn de virker i. Det gjelder økonomisk og teknologisk, og det gjelder måten man organiserer samspillet i arbeidslivet og forholdene til myndighetene på. Det å holde sin sti ren for korrupsjon, blir i disse sammenhengene særlig viktig.

Til slutt. Den norske stat tjente gjennom aksjeutbytte og skatt på de inntekter norske selskaper hadde i Afrika i 2006 mer enn vi ytte til hele Afrika i bistand. Det synes jeg er et moralsk paradoks, og det stiller den pågående debatt om bistand i et underlig lys. Om få år vil med sikkerhet den norske stats inntekter fra de samme selskapenes virksomhet i utviklingsland, i første rekke i Afrika, være betydelig større enn det samlede bistandsbudsjett. Det vil skape politiske og moralske utfordringer for den norske stat, norsk næringsliv og sivilsamfunn som vi i dag er totalt uforberedt på å ta.

Utenriksdepartementet og regjeringen har nylig publisert hva de kaller: Plattform for en helhetlig Afrika politikk. I dette dokumentet er de politiske implikasjonene av Norges nye ansikt i Afrika bare så vidt berørt. En utfordring for vår rød-grønne regjering burde være hvordan man kombinerer de nye og meget store norske industri investeringene i Afrika med en samfunnsutvikling i de land som nyter godt av investeringene der afrikanerne selv får hente erfaring og innsikt fra den norske sosialdemokratiske utviklingsmodellen. Det vil være et stort og samtidig meget verdig prosjekt. Kunne man lykkes i noe sånt, ville våre bidrag til afrikansk utvikling bli av historisk verdi.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: sigrun@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe