Afrika.no Meny
Sør-Afrika

Hvilken vei går Sør-Afrika?

Mens norsk mediedekning av maktkampen i African National Congress stort sett har handlet om partiets nye president, Jacob Zuma og hans dårlige moral, utspiller det seg et politisk drama i Sør-Afrika som sannsynligvis er det viktigste siden demokratiet ble innført i 1994

Et toppmøte mellom ANCs nye lederskap, landsorganisasjonen COSATU og Sør-Afrikas kommunistparti som skal finne sted denne måneden kan bli avgjørende for Thabo Mbekis periode som landets president de neste 18 månedene. Striden står om Mbekis liberalistiske økonomiske politikk skal vike for en mer markedsregulerende politikk mange håper vil redusere fattigdommen i landet.

På grunnplanet er holdningen klar: ANCs regjering er i posisjon for å gjennomføre ANCs politikk. Motsetter Mbeki seg dette, får han marsjordre. Mbeki ble nærmest feid av banen på ANCs nasjonale konferanse i Polokwane like før jul i 2007. Tidligere visepresident og korrupsjonsanklagede Jacob Zuma triumferte som partiets nye president. Dermed blir han etter alt å dømme også landets president ved valget i 2009.

På mange måter vitner valget av Zuma om at demokratiet i ANC fungerer. Grunnplanet i partiet har lenge sydet av misnøye over Mbekis liberalistiske politikk. Han anklages for å svekke arbeidstakernes rettigheter, favorisering av en svart elite av forretningsfolk, sentralisering av makten og en tendens til å sette egne behov foran nasjonens ved å vurdere sine medarbeidere etter lojalitet mer enn resultater.

Flere år med skattelette til de rikeste i et land med et økende antall som lever på under to dollar dagen har også skapt misnøye. Selv om hensikten med skattelettene har vært å stimulere til nye investeringer og dermed nye arbeidsplasser og forhåpentligvis redusert fattigdom.

Zuma ble valgt på grunn av krav om en ny økonomisk politikk. Alle demokratiske spilleregler ble fulgt, men det er et problem at viktige diskusjoner som angår hele nasjonen blir holdt innad i et parti med så stort flertall i parlamentet at det nærmest er statsbærende. Man kan også spørre hvor demokratisk det er at et parti med under en million medlemmer i praksis avgjør hvem som skal være president i en nasjon med 47 millioner.

Grunnplanet i ANC, COSATU og kommunistpartiet krever en mer aktiv fattigdomsbekjempelse og forventer raske resultater i offentlig sektor, både i form av lønnsøkninger og flere jobber. De forventer også at den nye ledelsen gjør utdanningssystemet billigere, myndighetenes støtte for høyere lønn og bedre arbeidsmiljø i privat sektor, at staten skal stille en minsteinntektsgaranti og de forventer økt innsats for å få ned arbeidsledigheten.

COSATU varsler at de vil mobilisere til aksjoner hvis regjeringen ikke innfrir kravene. Det kan bety kraftige demonstrasjoner frem til Thabo Mbkei går av som president og Jacob Zuma overtar. For selv om Mbeki har mistet ledelsen over partiet, styrer han fortsatt landet. Og han virker lite villig til å gi opp politikken han har ført så langt.

ANC, COSATU og kommunistpartiet samles derfor til toppmøte hvor den nye politikken skal meisles ut. Mbekis motstandere ser på konferansen med store forventninger. De vil presse presidenten til reformer de håper vil bringe Sør-Afrikas «elendige» ut av fattigdommen.

Men Zumas tilhengere bør ikke glede seg for tidlig. Ifølge den velrenommerte avisen Business Day har Zuma konsekvent stemt for Mbekis økonomiske politikk som visepresident. Og før partikonferansen i Polokwane reiste Zuma til utenlandske investorer og forsikret dem om at den økonomiske politikken ligger fast.

Zuma ble båret frem på en bølge av håp om endring for folk flest. Men hvis han har en annerledes politikk, blir spørsmålet om han får mulighet til å gjennomføre den. Påtalemyndighetene har bedyret at Zuma må møte i retten i august, anklaget for flere tilfeller av korrupsjon med mer. Han har sagt at han vil han fratre som president hvis han blir dømt. Tilhengerne bedyrer at de ikke frykter dette. Omkvedet på grunnplanet er at det finnes flere kompetente ledere med folkets tillit som står klare til å overta.

Derimot må det være et problem for den nye ANC-ledelsen at fire av de mest profilerte lederne har vært dømt eller er under etterforskning for korrupsjon og/eller bedrageri. Og ifølge avisa Mail & Guardian gjelder det samme for minst en tredjedel av ANCs nye sentralstyre.

Dermed lyder det hult når den nye ledelsen hevder det er gode argumenter for at tiltalen mot Zuma bør droppes. Og når den nye ANC-ledelsen i likhet med Mbekis folk stiller seg bak kravet om at den uavhengige etterforskningsenheten The Scorpions skal legges ned eller underlegges det vanlige politiet og dermed landets politiske ledelse, gir det inntrykk av at de nye lederne har sine svin på skogen. Det lover ikke godt verken for demokratiet eller for åpenheten rundt det politiske livet i Sør-Afrika.

Vi ser allerede konsekvenser av hemmelighetskremmeri og manglende åpenhet i den sørafrikanske politikken. Den mest alvorlige er kanskje en svekket tiltro til landets demokrati og institusjoner. En omfattende undersøkelse gjennomført av The Institute for Justice and Reconciliation viser at offentlighetens tiltro til regjering, parlament og domstoler er i fritt fall. I et av verdens yngste demokratier er det et alvorlig problem. Et viktig poeng i denne situasjonen er at mange heller lar være å stemme enn å stemme på et annet parti enn ANC. Det kan være fordi det ikke finnes noen reell opposisjon som majoriteten føler ivaretar deres interesser.

I en virkelighet med økende forskjeller mellom fattige og rike og synkende tiltro til demokratiet har Jacob Zuma og hans tilhengere lovet å lede Sør-Afrika inn på en ny politisk kurs. Hvorvidt de klarer det eller ikke vil være ett av de viktigste spørsmålene for utviklingen i landet og på det afrikanske kontinentet framover.

Kronikken stod på trykk i © Klassekampen 26. mars 2008


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: sigrun@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe