Afrika.no Meny
Tsjad

Tsjad – hvorfor krise nå?

Årsakene til og tidspunktet for opprøret i Tsjad er ikke tilfeldige, skriver Ketil Fred Hansen i denne kronikken. Enorme forskjeller mellom fattig og rik, undertrykking av folket og påvirkning utenfra har gjort et rask voksende land svært ustabilt.

I begynnelsen av februar var plutselig Tsjad i norske nyheter. Både NRK tv og radio meldte om opprør i Tsjad. Utlendinger evakuerte landet.

Opprørsgrupper forsøkte å erobre presidentpalasset og gjøre statskupp. Presidenten innførte unntakstilstand, og Libyas president Ghadaffi tilbød seg å mekle i konflikten. Svaret han fikk av president Idriss Deby, var at det ikke var noe å mekle om, fordi det ikke var mer enn én legitim leder og det var ham. Vi fikk se mennesker fra Tsjad som forsøkte å flykte til nabolandet Kamerun i vest, mens vi samtidig så flyktninger fra Sudan som strømmet inn i Tsjad i øst. Nyhetsbildet ble for komplekst, og få – om noen – norske interesser var involvert, så nå er konflikten i Tsjad igjen borte fra de norske nyhetene om Afrika. Men konflikten er ikke løst i Tsjad.

Jeg skal forsøke å gi en kort forklaring på hvorfor det ble opprør, og hvorfor det skjedde akkurat nå. Tsjad er et av verdens fattigste land og skårer blant annet ekstremt lavt på indikatorer som levealder, alfabetisering og legetilgang. Samtidig har landet en av verdens mest voksende økonomier, etter at landet begynte å eksportere olje i 2003.

Økte forskjeller mellom eliten og resten av folket er resultatet. Dessuten er den politiske eliten blitt uavhengige av folkelig støtte, fordi den klarer seg bra med internasjonale oljepenger i ryggen. Staten trenger ikke kreve skatt fra sine innbyggere; de er jo så fattige at skatten hadde blitt minimal likevel. Men dermed føler staten seg heller ikke ansvarlig for sine innbyggere. De føler seg mer ansvarlig overfor oljeselskapene. Det er jo dem som gir dem inntekter, ikke innbyggerne. Staten i Tsjad har lenge neglisjert sine egne innbyggere. Men neglisjeringen og forskjellene har økt med økte oljeinntekter. De rikeste 10 prosent i Tsjad tjener manger ganger mer enn de 10 prosent fattigste, og denne tendensen er kraftig økende. 

For fem år siden, før eksporten av olje startet, var forskjellene betydelig mindre.

Fra kolonifrigjøringen i 1960 til 1990 var Tsjad styrt av autoritære militære ledere. Borgerkrig preget store deler av denne perioden. Folket jublet da dagens president, Idriss Deby, tok makten fra president Hissene  Habré ved et militærkupp i desember 1990 og sendte Habré i eksil til Senegal. Folket fortsatte å juble, om enn litt lavere, da Deby vant det første relativt frie presidentvalget i Tsjad noensinne i 1996. Deby fikk da gjennom en ny grunnlov som stadfestet at presidenter kun kunne velges to ganger. Deby ble gjenvalgt for sin andre periode i 2001.

Da valget i mai 2006 nærmet seg, fikk president Deby parlamentet til å forandre grunnloven. slik at han kunne stille som kandidat for tredje gang. Han ble gjenvalgt som president for tredje gang med klare marginer i mai 2006, fordi alle store opposisjonspartier boikottet valget. Siden den gang har det hersket en meget spent politisk situasjon i Tsjad.

Økende forskjeller mellom fattige og rike bl. a. som følge av oljeinntekter hvor staten føler større ansvar overfor oljeselskaper enn befolkningen, sammen med endringer i politiske spilleregler om hvem som kan sitte på toppen og kontrollere statens ressurser, er viktige bakgrunnsforklaringer for at opprøret skjer.

Men det forklarer ikke hvorfor det skjer akkurat nå. Slik jeg ser det, er det tre forhold som gjør at opprøret kom akkurat nå.

For det første: Frankrike har lenge støttet Tsjads regjering, både sivilt og militært. Helt siden frigjøringen i 1960 har Frankrike hatt sin viktigste militærbase i Sentral Afrika i Tsjads hovedstad Njamena. Tsjad har lenge også vært en av Frankrikes viktigste bistandsmottakere. Etter at 103 barn ble forsøkt kidnappet av den franske bistandsorganisasjonen Arche de Zoe i oktober i fjor, ble forholdet mellom Tsjad og Frankrike meget anstrengt. President Deby nektet lenge å utlevere de sju franske statsborgerne som var involvert i kidnappingen og ville dømme dem i Tsjad. Straffen der kunne blitt livsvarig fengsel. I desember gikk Deby med på å utlevere dem til Frankrike etter sterkt press fra president Sarkozy.

Dommen mot de franske kidnapperne falt noen dager før opprøret startet. Støtten president Deby hadde fra Frankrike, var kraftig svekket.

I tillegg var befolkningen i Tsjad provosert av at Frankrike hadde tvunget Deby til å utlevere kidnapperne, og Frankrike ble ikke sett på som en legitim støttespiller til regimet i Tsjad. Dermed håpet opprørerne både på  at Frankrike ikke ville støtte president Deby under kuppforsøket, og dessuten at befolkningen ville støtte kuppforsøket, slik at det ble et folkelig opprør mot Deby.

For det andre: Rettssaken mot Tsjads tidligere diktator Habré startet uken før kuppforsket. Med rettsakens start i Dakar kom Tsjad igjen i det internasjonale nyhetsbilde. Habré er anklaget for utstrakt bruk av tortur av verste sort: Nestendrukning, utsulting, brennmerking, slag og bruk av elektrosjokk. Rettssaken mot den tidligere diktatoren Habré minnet samtidig vanlige folk i Tsjad om at det faktisk ikke var blitt så mye bedre etter ham. Regimet til dagens president Deby anklages for å fengsle folk uten lov og dom, og for at en rekke politiske motstandere plutselig forsvinner. Presidentpalassets kjellere i Ndjamena er fortsatt beryktet for sine torturkamre.

For det tredje: Tsjad har en av Afrikas raskest voksende økonomier på grunn av oljefunn sør i landet. Samtidig er befolkningen blant de aller, aller fattigste i verden. Levealderen er fortsatt lav, analfabetismen fortsatt høy, og infrastrukturen fortsatt elendig. Og dette til tross for at Tsjad har en enorm økning i inntekter som følge av oljefunn og oljeeksport. Faktisk har Tsjad gått fra en dårlig 165. plass på FNs Human Development Index i år 2000 (før landet begynte å eksportere olje) til en elendig 170. plass i 2007.

Oljeinntektene synes kun noen steder i hovedstaden. For å finansiere deler av oljeutbyggingen krevde Verdensbanken at 70 prosent av inntektene skulle gå til utdanning, helse og lokal utvikling. Det gjør det ikke. Nesten alle inntektene går til militære formål. Verdensbanken fikk en kort periode frosset konti som Tsjad og eliten i landet hadde i utenlandske banker, men da Tsjad truet med å stenge oljeledningen for oljeeksport fra landet, ble Verdensbanken myk.

Så lenge Verdensbanken ikke ville l åne ut mer penger til Tsjad og frøs landets oljeinntekter på utenlandske konti, fordi de ikke ble brukt til utviklingsformål som skulle komme hele folket til gode, så håpet opprørerne på at massene ville protestere og tvinge Deby til å gå av. Når Verdensbanken igjen seriøst vurderte å åpne de frossede konti, måtte opprørerne skynde seg før president Deby fikk mer penger mellom hendene til å kjøpe våpen og støttespillere.

Kronikken sto først på trykk i Stavanger Aftenblad den 27. februar 2008.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe